ROMAN: Spesielt skal vi syns synd på medlemmer av Nasjonal Samling (NS), fordi de fikk for strenge straffer. Dette er en ny og original måte å behandle krigshistorien på.Teologen Svein Woje har skrevet bøker i 40 år, og har en hang til å ta parti med den tapende part. Han har blant annet skrevet en roman som ser tingene fra Judas Iskariots side.
I "Bildene som skulle brennes" møter vi kjæresteparet Jan Kristian og Hanna, begge 14 år, under 2. verdenskrig i Oslo. Faren til Jan Kristian er streng kommunist og motstandsmann. Han liker ikke at sønnen er kjæreste med Hanna, fordi faren hennes er frontkjemper og medlem av NS.
Kjærlighetsforholdet mellom de to 14–åringene er fint skildret, hvordan de sniker seg inn på kinoen som ligger i nabohuset, samt små detaljer ved Hanna som Jan Kristian forelsker seg i.
Jan Kristian hjelper faren med å lage illegale aviser. Men han fascineres også av tyskerne, og får kjøre motorsykkel med en tysk soldat. Krigen tvinger de to fra hverandre. Men de møtes igjen som 80–åringer. De to får det veldig koselig og etter hvert blir det heftig sex for eldre: "Vi runket sammen, satte gulrøtter sammen og lo masse".
Woje er flink til å la assosiasjonene flomme fritt. Han har et originalt og personlig språk: "Helt vilt! Tenkte jeg. Helt vilt. Fisk og vilt". Det blir noen gode formuleringer: "Jeg skjønte at jeg hadde løyet for langt."
Tittelen "Bildene som skulle brennes" refererer til bildene som Hannas frontkjemperfar tok på Østfronten. Etter hvert ble jeg litt trøtt av at fotografier og fotoapparat ble språklige bilder på alt mulig annet: Minner, meninger osv.
Det er lett å forstå at barn av nazister fikk barndommen ødelagt. Kanskje var også mange dommer for strenge. De fikk jo gjerne to år i fengsel bare for å skrive noen NS–avisinnlegg. Det er streng straff for skrudde meninger.
De første landssvikdommene var strengere enn de som kom senere. I 1950 ble det gitt et generelt amnesti, og mange som hadde fått livsvarig slapp ut tidlig på 1950–tallet. Men Woje overdriver: "Det ble laget bestemmelser av en slik art at de skulle ruinere alle NS-medlemmene, enten de hadde vært aktive eller passive." Ja, landssvikanordningen sa at NS-medlemmene skulle erstatte alt hva partiet kostet Norge. Det kunne ført til konkurs og ruin for over 50.000 NS–familier. Det skjedde også, i følge denne boken. Men bestemmelsen om kollektivt ansvar ble opphevet i september 1945!
Boken hevder at passive NS–medlemmer, som ikke en gang betalte medlemsavgift, ble fratatt leilighetene sine og ilagt bøter som gjorde dem til gjeldsslaver for livet. Fakta er at passive NS–medlemmer fikk bøter på 500 til 1000 kroner.
Det er selvfølgelig lov å skrive akkurat hva en vil i en roman. Men jeg liker mye bedre når faktaopplysningene er til å stole på. Det er fint å kunne lære noe av en roman.
Hanna får livet sitt ødelagt av at hun er datter av en frontkjemper. Men hun er selv en ivrig tilhenger av NS og "det nye Norge". Gestapos torturmetoder eller at seks millioner jøder ble gasset i hjel, nevnes ikke med et ord. Hanna angrer ikke på noe av det nazismen førte til. Da blir det vanskelig å føle så mye sympati for henne og de andre som støttet en slik uendelig brutal og menneskeligfiendtlig ideologi.