Noen skjønnlitterære stemmer oppviser en språklig egentone som vitner mer om et poetisk-innlevende talent enn et episk-dramatisk. Dette gjelder bl.a. Rannveig Leite Molven (f. 1974). Som i debutboka fra 2012 er tilløpene til ytre, salgsfremmende handling i hennes andre roman mindre påfallende enn det sansenære, stemningsfulle, rytmisk pulserende språket som forplanter seg gjennom en science fiction-liknende jeg-fortelling formidlet av en navnløs kvinne i et stadig mer kriserammet samfunn.
Innledningsvis skildres hovedpersonens forhold til en langhåret mann, heller ikke han navngitt. Han nevner en annen kvinne, kommer og går, vil ha hendene og munnen hennes, står for savn, tomhet, avstand, kjærtegn som får dagene hennes til langsomt å falle fra hverandre. Han vil ha kroppen hennes, ikke henne. Først når han sover eller skyver henne bort, kommer han nærmere. Så når hun blir gravid og føder, blir han borte.
Forholdet mellom mora og datteren Mink er skildret med varme, følsomme ord. Men livet deres er ingen idyll. De bor i en nesten folketom, bilfri by med matmangel og fraflyttede, forfalne, utbrente hus. Åra går. Kulden og mørket truer. Regnet flommer. Mose og fukt brer seg, også innendørs, alt smuldrer opp. Butikken hvor mora jobber, må stenge. Industrisamfunnet taper for et samler— og byttesamfunn der kampen for tilværelsen tvinger dem til oppbrudd, bort fra byen, ut til øya og sanden og havet. Samtidig som mora blir syk, skriker Mink til henne i raseri. Framtida er uavklart, men synes mørk og krevende.
Denne dystopien er ikke spesielt original. Men den språklige utformingen av stoffet imponerer. Kontrastfylte, symbolladde ledemotiv binder den lett fragmenterte fortellingen sammen, sanseinntrykk knyttet til syn, hørsel, lukt, smak og det taktile sprer seg, den syntaktiske kontrollen er upåklagelig - noe den kursiverte, naturpoetiske avslutningssida, med en tolv linjer lang, rytmisk bølgende periode med mange komma og bokstavrim, demonstrerer på suverent vis.