Juha Itkonens andre roman på norsk, "Øyeblikkets lys", skildrer Finland etter krigen fra rundt 1960 og frem til vår tid, der utviklingen av en moderne velferdsstat vises parallelt med en families velstandsutvikling og nedgang gjennom tre generasjoner. Vi følger elektronikkforhandleren Esko, hans kone Liisa, deres sønn Esa, som tar andre livsvalg enn faren og blir journalist og skribent, hans radikale politikerkone Marjaana og deres datter, som blir scenekunstner.Dette fremstår som en utpreget finsk roman, men samtidig svært gjenkjennelig for norske lesere. Vi minnes om betydningen av historiske og geografiske ulikheter og kjenner igjen den politiske og samfunnsmessige utviklingen. Eskos nesegruse beundring for USA og alt amerikansk og Esas venstreradikale engasjement illustrerer på glimrende vis frontene i den kalde krigen og motsetningene i det finske samfunnet. Den rivende teknologiske utviklingen etter krigen blir en viktig akse romanen dreier rundt, og gjennom Esko, som selger elektroniske fremskritt og fremtidsoptimisme speiles samfunnsutviklingen og den moderne fremmedgjøringen på en gjenkjennelig og glimrende måte.
Et annet viktig tema er endringer i kjønnsroller. Esas kone Marjaanas feministiske politiske prosjekt skildres godt, men vel så engasjerende og vesentlig er Esas mor Liisa og hennes stillfarne, men umåtelig betydningsfulle opprør mot det tradisjonelle kvinnelivet hun har levd. Når hun bryter ut av ekteskapet med Esko, er det en sterk handling der en voksen kvinne tar ansvar for egne valg og eget liv og definerer seg som noe mer og annet enn hustru og mor. Dette er også en roman som tematiserer kjærligheten og nødvendigheten – og umuligheten – av å gi rom for den og kjenne den igjen når vi finner den. Liisas langvarige utenomekteskapelige forhold, som ikke forstås fullt ut før i ettertid, før det er for sent, viser det vanskelige ved kjærligheten, men gir også håp og minner oss om at kjærligheten aldri er én ting som kan defineres og fanges, men som endres, utvikles, unnslipper og vokser, og at vekten av kjærligheten for mange av oss først blir tydelig når den er borte.
Romanen veksler mellom Esas tilbakeblikk i førsteperson og en tredjepersonsfortelling om ham og resten av familien, men nå fra utsiden. Jeg-fortellingen er skrevet til datteren, som et forsøk på å forklare, men blir også et forsøk på selv å forstå de tilsynelatende løsrevne hendelsene som i retrospekt utgjør livet. Vi følger Esas nederlag og forfall og ser hva selvforakt og rus gjør med ham og de relasjonene som er viktige for ham, og tredjepersonsfortellingen utfyller og forsterker Esas historie, samtidig som den også utvider og delvis motstrider hans fortelling. Slik viser romanen også gjennom selve måten den er fortalt på, at vi aldri kan få én hel og sann fortelling, ettersom det finnes uendelig mange sanne fortellinger om de samme hendelsene.
Romanen skildrer ulike klassereiser, men for Esa er utviklingen ikke primært økonomisk, men en mental og kulturell reise som følge av utdanning og politisk oppvåkning. De dyptgripende endringene i Esas verdier viser fremmedgjøringen fra røttene og hjemstedet som kjennetegner den moderne klassereisen og reflekteres fint i hans utvikling og hans refleksjoner rundt sine opp— og nedturer.
Dette er en leseropplevelse der man blir ført inn i et naboland som kan virke fremmed, men der det viser seg at man er kjent. Det er godt at forlagene gir ut oversatt litteratur, og at oversettere som Farbregd gjør en glimrende jobb, slik at vi får møte den store, smale, medrivende litteraturen som viser seg også å være vår