ANMELDELSE: Da portugisiske José Saramago i 1998 fikk Nobelprisen i litteratur, mente noen at prisen heller burde ha tilfalt António Lobo Antunes (f. 1942 i Lisboa, debut 1979), en Céline-beslektet provokatør som med legeerfaring fra kolonikrigens Angola skriver modernistisk kompliserte romaner om et splittet Portugal i spennet mellom en imperialistisk fortid og en ideologisk forvirret samtid.
Den politiske desperasjonen og nervøst bankende, sensuelle prosaen i «Hinsides helvete» (1984), den første av hans romaner utgitt på norsk, er knyttet til en navnløs jeg-forteller som på et nattlig barbesøk i Lisboa maner fram krigstraumer sprunget ut av egne militærlegeerfaringer høstet mellom miner, malaria og massakrer i Angola.
Hans 7. roman på norsk, mursteinen «Fado Alexandrino» fra 1983, er et ambisiøst utformet gobeleng hvor fire sentrale stemmer avtegner seg. I løpet av en Lisboa-natt i 1982, i en eim av børst, bordell og bastante betroelser, tegner soldaten Abílio, oberstløytnanten Artur, sambandsoffiseren Celestino og fenriken Jorge, med kaptein Mendes som publikum, et bilde av sine liv før, under og etter Nellikrevolusjonen i 1974. Ti år er gått siden de fem kom tilbake fra krigen mot FRELIMO i Mosambik. Nå er det på tide å gjøre opp status personlig og politisk.
Romantittelen varsler noe om stemningen og de strukturelle grepene i teksten. Ordet «Fado» er avledet av det latinske ordet «fatum», skjebne, og er navnet på en melankolsk, portugisisk folkesang, mens «Alexandrino» viser til et versemål på tolv stavelser, et signal om at hver av romanens tre deler består av tolv kapitler. Fire stemmer avløser hverandre tre ganger underveis i hvert kapittel. Først taler soldaten, så oberstløytnanten, sambandsoffiseren og fenriken, et mønster som gjentas i alle delene av verket. Bare i «Etter revolusjonen», i kapittel 11, brytes systematikken. Der overtar en kvinnestemme for sambandsoffiseren, siden Celestino nå er myrdet.
Lett å få øye på komposisjonsmønsteret er det ikke, og også stream of consciousness-teknikken – som får teksten til å flyte ut i mange retninger, ofte basert på lange setninger, hektisk oppramsing, kronglete refleksjoner, hyppige tidssprang og brå veksling mellom ulike handlingsrekker – gjør dette til en stilistisk avansert Alt i ett-roman om tilværelsens uendelige tristesse.
For de skjebnene vi her blir kjent med, har det til felles at de ikke makter å kvitte seg med voldsbildene fra Mosambik der de snubler gjennom en Lisboa-hverdag farget av mislykte kjærlighetsforhold og død, politisk opprørsvilje, tortur og desillusjon, moralsk svik og rusmisbruk. Utroskap, voldtekt, pedofili, rå sex, rasisme, impotens, sjalusi, likstank, machokultur, mannlig og kvinnelig prostitusjon, frasefylte Lenin— og Mao-sitater, den katolske overklassens frykt for frihet, p-piller, demokrati, blonde behåer, svenske filmer, ateistiske murere, alenemødre og retten til skilsmisse, rikfolks flukt til Brasil, vekk fra kommunistvampyrer innstilt på å nasjonalisere familiens porselensservise – her er forviklingene mange, klasseskillene skarpe, latteren mørk, det retoriske trøkket i framstillingen formidabelt. Sjelden støter man på romaner hvor sanseligheten, billedrikdommen og den satiriske snerten er like merkbar som i «Fado Alexandrino», mesterlig oversatt av Kjell og Kari Risvik.
Det viktigste politiske budskapet målbæres av fenriken som etter frigjøringen fra diktaturet resignert konstaterer hvor merkelig «fort alt ble som før kuppet».
Så det er lett å forstå hvorfor frodige, fascinerende António Lobo Antunes er blitt sammenliknet med diktergiganter som Faulkner, Céline, García Márquez, Conrad og Cortázar.