ANMELDELSE: Haugesunderen Gaute M. Sortlands (f. 1980, deb. 2009) "Fotturar i Norge" er antakelig noe av det snodigste som er utkommet i år. Fotturar i Norge er ikke bare glade vandringer opp og ned slike fjell og daler som du i din første ungdom så. Fotturar i Norge er en gammel mann som "døyr så raskt han berre maktar", det er en sportsmann, spelemann og forfatter, det er han som er bibelsk blakk, flytter hjem for å drive med sau og ender med å drikke sprit for å få sove.
Han jobber ikke i oljå, men har bare moral til et visst punkt. Etter det er det pengene som rår. Han er en kontroversiell prest, han får Satan på kaffebesøk og kan tenke at "det var ein herleg dag med tobakksrøyk i lufta". Og avisene spør hvor folk var da Fotturar i Norge brakk staven.
Det mest overraskende er imidlertid at Fotturar i Norge aldri har vært på fottur verken i Norge eller andre land. Fotturar i Norge er ingen og alle. Han er et symbol, en tilstand, en tolkning og en gjenstand. Fotturar i Norge er drøm, sneglegift og sure, små epler som guttungene knabber på nøst. Det er et blått skilt med et samisk stedsnavn, eller en leireklump: "han kan forme Fotturar i Norge om til akkurat det han vil".
Det er nettopp det forfatteren gjør. Fotturar i Norge kan være hva som helst, og dette enkle grepet gjør Sortlands bok til en særegen leseropplevelse. Forlaget kaller det noveller, men det må sies å ligge kortprosaen nærmere.
Her er også smådikt og noen tekster som overstiger to-tre sider. Kanskje kunne boken gått for en roman også, ettersom Fotturar i Norge på en eller annen måte er tilstede i alle tekstene, naturlig nok, "fordi Fotturar i Norge var ein del av oss alle" (s. 92). Dette er små, finurlige hverdagsskildringer med innslag av mer dramatiske hendelser med livsendrende potensial.
Språket er enkelt, tonen veksler mellom det smått melankolske, vemodsmuntre, underfundige og humoristiske, som vel etter hvert må sies å være et særmerke ved Sortlands forfatterskap. En fottur i Norge kan trygt anbefales.