ANMELDELSE: Ingebjørg Berg Holm gjør en ganske fin jobb i sin første roman. Hun får fram litt om livet i det gamle bondesamfunnet. Men det kommer så mange gode bøker, så jeg må være streng. Det tar tid å lese romaner, og folk har dårlig tid.
Hurumlandet 1875: Liket av en mann blir funnet på en lysning i skogen – tilsynelatende fredfull, med et mildt uttrykk i ansiktet. Men bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod. Lensmann Thomas Tinnvik blir kvalm. Han finner ut at den døde er Lars Holte, en Gjest Bårdsen–aktig eventyrer som reiste til Canada for ti år siden. Siden har ingen sett ham. På Holte gård bor det også en bytting – et vanskapt trollbarn – som lensmannen blir veldig interessert i.
Problem nummer 1 med "Stjerner over, mørke under" er at en aldri føler spenningen over at en morder er på frifot. Det kommer ikke flere mord. Lensmannen og de andre er utenfor fare.
Byttingen blir heller aldri skremmende. Det hadde hevet uhyggen om lensmannen selv trodde at trollene byttet ut menneskebarn med trollbarn. Da kunne kanskje vi lesere også grøsset litt.
Problem nummer 2 er dårlig helt: Lensmannen er en svak og vankelmodig barnerumpe, som er redd for blod. Store deler av romanen er formet som et brev til lensmannens bror, om en jente de begge var glad i. Men stoffet tar aldri fyr. Det blir bare vemod og akk ja.
Handlingen beveger seg altfor sakte framover. Lensmannen maler og maler på det samme stoffet. Selv om boken er kort, var den seig å lese ferdig.
På den positive siden må det anføres at Berg Holm er en flink skribent: "Kameratslige forkynnere gjør meg gjerne mistenksom, som om de gjemmer helvetet i lommen og når som helst kan røske det fram for å skremme meg." Forfatteren får også stundom fram trolske stemninger: "Lukten av tjernet er lukten av nøkkens våte hår."