ANMELDELSE: Arkitektur er et intenst aktuelt tema. Det viser alle avisdebattene både her i Bergen og i hovedstaden, ikke minst med tanke på det nye regjeringskvartalet som skal komme. Likevel er det ikke enkelt å skrive om arkitektur, i hvert fall ikke når spørsmålet er hva dette fenomenet egentlig dreier seg om.
Nå er boken "Hva er arkitektur" ikke en debattbok – og den leverer heller ikke greie og ferdigtygde meninger om hva god arkitektur er eller skal være. Den er faktisk kjemisk fri for slikt, og det skiller den fra mange av sine forgjengere. Boken er snarere en samling av refleksjoner, gjort fra ulike synsvinkler, omkring spørsmålet om hva fenomenet arkitektur kan være.
Mari Hvattum, som til daglig er professor i arkitekturhistorie og arkitekturteori ved Arkitektur— og designhøgskolen i Oslo, starter med et kapittel med overskriften "Sykkelskur og katedraler". Etter en kort og opplysende innledning går hun der igjennom fem ulike bygninger. Først en boks i Oslo, som kun sto i Maridalsveien våren 2007, deretter en rønne i New Jersey fra 1977, som også for lengst er fjernet. Så følger Le Corbusiers berømte "Villa Savoye" i Poissy i Frankrike fra 1930, etterfulgt av Charles Garniers Opera i Paris fra 1861–73. Og til sist, og da er vi tilbake til 1502, Bramantes "Tempietto" i Roma.
Dette er mildt sagt et ganske ukonvensjonelt utvalg av bygninger. Men det får frem noen aspekter ved fenomenet arkitektur som allerede den romerske arkitekturteoretikeren Vitruvius la frem ca. 50 år før vår tid. For ham var arkitektur primært til for å lage samfunn, og i tillegg understreket han at bygninger alltid har en historie, en betydningshistorie. Hva det innebærer, går klart frem av de fem eksemplene. Men de får også frem noe mer, nemlig at god arkitektur "alltid henvender seg til kroppen så vel som øyet, og til erindringen så vel som intellektet. Den oppfyller sin funksjon, men gjør og gir i tillegg mer enn det". For den har både med omsorg og overraskelse å gjøre.
Hvattum behandler også "Arkitektvirket" , eksemplifisert ved en enebolig på Toten og operaen i Oslo. Disse eksemplene gjør det klart at arkitekten, i motsetning til kunstneren, ikke arbeider alene, men at arkitektur "avhenger av så mye: av kontekst og tradisjon, lovgivning og konjunkturer, penger og politikk. Og langt bak i årsakskjeden avhenger den av enkeltmenneskers visjoner, talenter og gjennomføringskraft. Det er en uren kunst i ordets mest positive forstand, knyttet til samfunnet omkring på godt og vondt".
Uren kunstDette utdypes i kapitlet om "Arkitektutdannelsen". Her går hun først gjennom de tre forstadiene for dagens arkitektutdannelse: akademitradisjonen, den polytekniske tradisjonen og Bauhaus. Og hun viser hvordan man i dag har tatt i bruk det beste fra alle de tre tradisjonene med "den simulerte prosjekteringsprosessen som foregår i studio" som den sentrale.
Kapittelet oppsummeres med et sitat fra Peter Zumthor: " ... å praktisere arkitektur innebærer å stille seg selv spørsmål ... Vi spør oss hva det var vi likte, den gangen, i det huset, eller i den byen, hva det var som gjorde inntrykk – og hvorfor? Hvordan var rommet – stedet – komponert, hvordan så det ut, hvordan luktet det der, hvordan lød skrittene mine, hvordan klang stemmen min, hvordan kjentes gulvet under føttene mine, dørhåndtaket i hånden min, hvordan var lyset på fasaden, glansen på veggene? Var det en følelse av trengsel eller vidde, av intimitet eller storhet? ... Arkitektur er alltid konkret materie".
I siste del av boken nøster Hvattum opp mange av de trådene hun så finurlig har lagt ut i teksten. Her tar hun opp "Arkitekturhistorie og arkitekturteori", "Debatter om det byggede" på en slik måte at vi ser de fem eksemplene i første kapittel i et nytt perspektiv.
Det som imponerer meg mest med denne fremstillingen er at Hvattum makter å gi en oversikt over både ulike syn på arkitekturhistorien og forskjellige arkitekturteorier på en ytterst jordnær og forståelig måte – uten å banalisere dem. Og hele tiden underbygges og illustreres teksten ved hjelp av relevante bygg, og eksempler fra litteratur og filmer. For som et menneskeskapt fenomen lar ikke arkitektur seg "bestemme på bare én måte, så såpass flertydighet må vi nok leve med. Kanskje denne flertydigheten er grunnen til at arkitektur ofte er bedre og mer presist skildret i skjønnlitteratur, maleri og film enn i faglitteraturen".
Istedenfor den ensidige påståelighet man ofte møter i slike bøker, får man her en åpen og raus holdning som gjør boken til et funn for alle dem som er opptatt av å tenke gjennom et så viktig fenomen som arkitektur.