Amerikanske James Salter (født Horowitz i 1925, debut 1957) har et usedvanlig langt liv og forfatterskap bak seg. Denne lettskrevne og lettsindige romanen med den altomfavnende tittelen «Alt som er» ga han ut i 2013, i en alder av 88 – da så godt som alle allerede har gitt opp mer enn bare den kunstnerisk kreative ånden.
Romanen med Philip Bowmans historie tar til om bord på et amerikansk marinefartøy i Stillehavet i siste fase av andre verdenskrig. Da er Bowman tidlig i tjueårene, og uerfaren i det som er fremst i unge menns bevissthet og fantasier. Når den avsluttes, er han en aldrende mann som tar grusom hevn over sin til nå siste samboer, som har klart å svindle ham for store verdier og mye selvrespekt: Han forfører datteren hennes, tar henne med til Paris og dropper henne der, blakk og spørrende.
På det tidspunkt kan ikke Bowman klage verken over manglende livserfaring eller yrkesmessig framgang. Det gjør han da heller ikke: Fra krigsmann har han gått over til å bli forlegger av kvalitetslitteratur, en respektert mann med raus adgang til både ånds— og underliv. Med sex, mat og litteratur som sine interesser i livet, har han funnet sin plass: «Han likte mat, folk, samtaler, men lesning var en evig kilde til glede. Ord på en bokside var for ham hva gleden over musikk var for andre.» (Og sånn sett emosjonell og før-språklig, kunne vi legge til.)
Livet preller av på ham. Selv om han foregir å ta folk og egen framferd på alvor og titt og ofte drøfter praktisk-moralske spørsmål, er – og blir han stadig mer – en cool nihilist, en kierkegaardsk estetiker. Når f. eks. hans bedratte kone i unge år forlater ham, registrerer han det bare. For det gjelder henne, som det gjelder alle kvinner oppigjennom: «Han tok henne som hun var, slik som man gjør med dårlig vær.» Forleggere og vestlendinger vet at været er det lite å gjøre med.
Mens Philip Bowman med hovedbase i New York City bauter seg gjennom livet, forflytter han seg fra Atlanteren til Virginia, til London og Spania, til New England og Paris. År og tiår går, med bare sparsomme tidsmarkører fra verden utenfor hans eget liv (John F. Kennedy blir drept, Vietnamkrigen kommer til en æreløs slutt; så er vi i 1984, og etter hvert, side 382, i 1990).
Som forlegger, i litterære og forretningskretser, går det bare én vei, og han forblir en vakker, sosiabel og attraktiv mann. Han forfører og forføres. Samtidig som han fordyper seg i og tar for seg av sine interesser, blir han også på sitt kultivert uprangende vis stadig mer tro- og hensynsløs.
James Salter er en driven forfatter, teknisk og stilistisk like dyktig og forførende som sin hovedperson. Han forteller Bowmans historie og historier på tradisjonelt kronologisk og realistisk vis, vandrer og hopper allvitende fram og tilbake mellom personene, ut og inn av deres tanker og forestillinger. Det er så leseren til sin sjarmerte forundring oppdager at han er i fare for å like den aldrende korken Bowman, som selv bare tidvis på en regntung kan fornemme at «Tomheten steg opp som lyden av et sangkor» i ham.
Stil og språk er like lett og lettferdig som romanens hovedperson, handlingen og møtene mellom karakterene ofte dialogdrevet. Mens tidsforløp og framdrift er tydelig, kan likevel enkelte kapitler gjerne leses som frittstående enkelthistorier, både om de minste og de største ting. Ett dreier seg rundt en engelsk elskerinnes besettende opptatthet av sin veddeløpsgreyhound, et annet om hovedpersonens mors mentale og fysiske oppløsning og død.
Både forfatteren og den kyndige, alltid pålitelige norske oversetteren, Merete Alfsen, kan sitt fag.