Han kommer fra byen der selv de sterkeste kan bukke under. Detroit i Michigan, US of A. Jack White har overlevd og vel så det.
I de gylne årene før Quart-festivalen rullet over på ryggen og døde med et par stygge krampetrekninger, var hans opptreden der med ekskona Meg i duoen White Stripes blant de mest minneverdige øyeblikkene. To små mennesker på en diger scene og rå musikk som senket sørlandssommeren.
Han ble ikke noe dårligere da han gikk over i The Raconteurs og The Dead Weather, og solodebuten "Blunderbluss" var blant de beste platene i 2012. Jack White er fyren som Neil Young, Bob Dylan og The Rolling Stones ringer når de vil ha noe ungt og sprekt med på laget.
Snart 39 år gammel er han riktignok ingen ungfole lenger, og musikken han dyrker, er gammel. Rock, folk, country og blues, gjerne med røtter til mellomkrigstiden. Han nærmer seg dette med energien til en som ble født samme år som Sex Pistols ble dannet.
White åpner med orgel på bluesrockende "Three women", bygd på en Blind Willie McTell-sang fra 1928. Refrenget er blitt til "lordy lord". Noen som husker "Worried life blues"?
På tittelkuttet "Lazaretto" tar han med seg gitaren ut i krigen ledsaget av en skadeskudd bass, og møter en fele. Den tar oss videre i "Temporary ground", en countryduett med Lillie Mae Rische.
Så strammer det seg til i "Would you fight for my love?", før låten skifter retning både to og tre ganger. Lydleken fortsetter på instrumentale "High ball stepper".
Ifølge White er noen av sangene inspirert av noveller og skuespill han skrev som 19-åring, gjenfunnet på loftet. Om du skal tro på det, er ikke godt å vite. Han hevdet i årevis at Meg var søsteren.
You drink water, I drink gasoline
One of us is happy,
one of us is mean
synger han i friske "Just one drink".
Deretter nærmer han seg gamle Cat Stevens i pianodominerte "Alone in my home", før steelgitaren kommer i countryballaden "Entitlement". En sang som kan nynnes på vei hjem etter at bartenderen har sendt deg ut i regnet midt på natten.
"That black bat licorice" smaker av White Stripes, mens søkende "I think I found the culprit" hentes inn av refrenget. Avslutningen "Want and Able", i duett med seg selv, kunne vært sunget på Grand Ole Opry i 1935, om enn ikke like skakt.Et album med opp— og nedturer, men så absolutt Jack White.
Beste spor: "Three women", "Temporary ground", "Just one drink", "Alone in my home", "Entitlement".