Black Francis og Joey Santiago avsluttet studiene på University of Massachusetts, slo seg sammen med bassist Kim Deal og lagde rock som kom til å påvirke hele 90-tallet. Ikke minst Kurt Cobain, som i et intervju med magasinet "Rolling Stone" fortalte at Nirvanas gjennombruddslåt "Smells like teen spirit" fra 1991 var et forsøk på å imitere Pixies.
Artister som Bono, David Bowie og Thom Yorke har alle hyllet Pixies, selv om bandet aldri nådde de store salgstall.I 1993 offentliggjorde Francis at bandet var oppløst, uten å ha fortalt det til de andre først. Han fortsatte som soloartist under navnet Frank Black, før han i 2007 igjen kalte seg Black Francis. Uansett et bedre rockenavn enn døpenavnet Charles Michael Kittridge Thompson IV. Han har også vært innom andre prosjekter, som duoen Grand Duchy med kona Violet Clark.
Kim Deal dannet The Breeders med Tanya Donelly. Gitarist Joey Santiago lagde filmmusikk og dannet The Martinies med kona. Trommis Dave Lovering begynte med trylling.
I 2003 ble de fire medlemmene av Pixies gjenforent, ga ut en ny låt og sopte godt inn på turneer. Før de rakk å få ut et comeback-album, hoppet Kim Deal av i fjor. Hun ble erstattet av Kim Shattuck, senere byttet ut med Paz Lenchantin.
Det kan sies å være et minus at denne platen hører mer hjemme i 1992 som etterfølgeren til "Trompe le Monde", enn som rockens etterlengtede fornyer i 2014. Produsent er nå som da Gil Norton.
Det er heller ikke så spennende at albumet bare er blitt en samling av de tre ep-ene bandet har gitt ut de siste månedene, inkludert et par kutt som absolutt burde vært erstattet med noe bedre.
Det største savnet er likevel Kim Deal. Hører du hennes ferske singel "The roots", er det ikke til å unngå å føle at comeback-albumet til The Pixies ville vært noe helt annet med Deal om bord. Noe friskere og farligere.
Pixies åpner tungt og tøft med "What goes boom", en låt som faktisk minner om "Smells like teen spirit". Så følger visepregede "Green and blues", før tittelkuttet "Indie Cindy" kommer med den typiske Pixies-kontrasten mellom det melodiøse og det rå. Tunge "Bagboy" holder mål og vel så det, men så begynner det å bli et stykke mellom perlene.
Det er likevel en plate vel verd å høre, ikke minst hvis du har satt pris på solokarrieren til Black Francis. Låtene er sterke og framførelsen fin, selv om prikken over i-en mangler.
Beste spor: "Greens and blues", "Indie Cindy", "Bagboy", "Ring the bell", "Andro Queen".