Enhet i mangfold

Denne cd-en, som ble lansert mandag, er den andre i Andsnes’ store Beethoven-prosjekt, The Beethoven Journey. Den første kom i september 2012 med den første og tredje konserten. Reisen med klaverkonsertene avsluttes senere i år med klaverkonsert nr. 5. I mellomtiden har Andsnes også begynt å spille Beethovens sonater i konsertsalen. Ikke mindre enn 150 konserter med disse har han tenkt å gi i 50 forskjellige byer, alt mens de spilles inn på cd.

For vel et år siden var vi så heldige å høre Andsnes i konsert nr. 2 med SSO i Stavanger Konsertsal – en opplevelse vi sent vil glemme. De samme kvaliteter som vi da kunne høre og se, utmerker denne innspillingen med Mahler Chamber Orchestra. Det er et orkester i særklasse som Claudio Abbado i sin tid grunnla og som består av musikere fra hele Europa. Andsnes og dette orkesteret er en helt ideell kombinasjon. Igjen har Andsnes og Mahler Chamber Orchestra levert tolkninger helt på toppnivå.

I den tidlige konserten nr. 2 er teksturen tynn og gjennomsiktig og det er ingen store virtuose partier. Det er et sobert spill vi her er vitne til, elegant og rikt på syngende melodier. Elegant avslutter Andsnes passasjer og løp. I adagioen råder kontemplasjonen og partier ligner en arie som synges med ekspressiv kraft. Andsnes har her et herlig klingende anslag. Selv om det er mye Mozart i dette verket, gir siste sats oss en prøve på Beethovens mange innfall, og det er nettopp dette mangfold orkester og solist får så godt frem. Likevel er det en klassisk enhet tilstede, nemlig den enhet som fremkommer gjennom mangfoldet.

Det fortelles at da den store tyske pianisten Edwin Fischer la mye inderlighet i åpningen av konsert nr. 4, ble han irettesatt av dirigenten, Richard Strauss, som sa at hvis han ville gjøre så mye ut av innledningstemaet, la han bare visittkortet sitt igjen.

Ikke slik med Andsnes i de sarte innledningstaktene. De spilles enkelt og klangskjønt, og nesten drømmeaktig svarer orkesteret på dette hovedmotivet som er i slekt med bankemotivet i Skjebnesymfonien. Denne konserten er teknisk langt mer krevende enn nr. 2, og med en spenningsfull balanse mellom det lyriske og det monumentale. Den kommer til uttrykk med strålende kraft – legg for eksempel merke til kraften i Andsnes’ triller – og et ømt og – i andresatsen – et klagende uttykk. Den måten klaver og orkester fungerer sammen på, er vel nøkkelen til denne balanse: Klaveret tar over det som er uttrykt i orkesteret, mens orkesteret utvider soloinstrumentets motiver og passasjer. Alt med en klanglig rikdom og variasjon som nok er den største fortjeneste ved denne innspillingen.