For nokså nøyaktig to år siden ga Nils Henrik Asheim ut cd-en Mazurka – remaking Chopin sammen med Gjertruds sigøynerorkester. Han spilte der selv på det samme taffelpianoet som på denne nye cd-en, et Collard & Collard på Ulefos Hovedgaard i Telemark.
Det var et på alle måter oppsiktsvekkende prosjekt. Men det er et stort sprang fra dette fantasifulle eksperimentet til det å spille 23 av Chopins egne mazurkaer på dette taffelpianoet fra ca. 1830. Fallhøyden er stor, for komponisten og organisten Asheim vil nok ikke gi seg ut for å være en profesjonell pianist.
Og tåler disse stykkene dette instrumentet, når vi vet at Chopin selv foretrakk de adskillig mer avanserte Erard— og Pleyel-flyglene?Svaret på det siste spørsmål er et tja. I forte og fortissimo lyder det hardt og skarpt, en klang Chopin neppe ville ha. Og forklaringen på at det er så liten forskjell mellom piano og pianissimo, er antagelig instrumentet.
Men andre ganger klinger det godt og Asheim får frem et beundringsverdig klanglig ettertrykk der løpene topper seg. Klanglig lyder mazurkaene med sakte tempo (lento) best, for eksempel op. 63 nr. 2 (spor 18) og op. 68 nr.2 (spor 21). Men for eksempel i den første mazurkaen (op. 6 nr.1) er tempoet noe sakte, rytmen er ikke fjærende nok, og i det teknisk mer utfordrende er det ikke pianistisk på høyde.
Men Asheim har sans for polyfonien i mazurkaene, og strengelyden fra instrumentet gir en intim stemning som nok kunne forekomme i Paris’ urbane salonger. På den annen side viser utvalget fra op. 6 frem til op. 68 ikke godt nok utviklingen i det som er blitt kalt Chopins musikalske dagbok.