Ideen var kanskje ikke kjempegod i utgangspunktet, men den var nok bedre enn gjennomføringen. Stavanger symfoniorkester i unison grilldressmodus og solbriller er ikke noe du ser hver dag, og Datarock, som vel er det nærmeste vi kommer fast inventar på Numusic, er kjent for å spre glede og feststemning hvor enn de kommer. Denne kvelden begynte folk å gå etter en halvtime, og det var neppe bare på grunn av den halvkjipe lyden.
Dette skulle bli kvelden da Datarock skulle ta det elleville showet sitt et hakk videre og iscenesette seg selv som en musikal. Men enhver musikal trenger en god historie. Det kan det godt være at denne hadde, men den var i så fall godt kamuflert. Sangene, nye og gamle, var bundet løst sammen av en fortellerstemme, og innimellom tok bandmedlemmene på seg løgne parykker og framførte et forsøk på skuespill. Men bandets ironiske distanse til eget prosjekt ble tilsynelatende for stor, og når de heller ikke er store komikere eller skuespillere, faller de dessverre rett i middelmådighetsfella. Dette så mest av alt ut som en nachspiel-idé som ikke forsvant ut med promillen.
Det fantes heldigvis noen lyspunkter. Hadde alt vært som saksofonsoloene og Fa-Fa-Fa-avslutningen, hadde dette vært en fantastisk opplevelse. Dessverre var de kjedelige transportetappene litt for mange, og de ble ikke veid opp av verken de psykedeliske bakgrunnsbildene eller den energiske rytmeseksjonen.
Legg vekk musikalgreiene, eller gjør det skikkelig. Denne halvveisløsningen ble mest av alt pinlig, og la en demper på det som kunne ha vært en helt kurant konsert.