Mesteparten av Kiss holder seg forbløffende godt, hvis vi ikke skal spikke fliser og påpeke at halve originalbesetningen er byttet ut flere ganger. Det er uansett et band som ledes an av en 61-åring og en 63-åring, og som har holdt det gående i utrolige 40 år. I løpet av den perioden har de skapt så mange hiter, at det må være en fryd å sette sammen spillelisten.
Men det er selvsagt en hake: Når stemmen til vokalist og gitarist Paul Stanley svikter så til de grader på alle de krevende partiene, må bandet ty til alternative løsninger. På torsdagens konsert foran 33.000 festivalgjengere på Sweden Rock Festival, fikk bassist og vokalist Gene Simmons en større del av vokalarbeidet enn det han pleide i tidligere tider, mens Paul Stanley hovedsakelig tok hånd om rollen som sjefsvrikker og han som får publikum til å være med å gaule. Noe som var en takknemlig oppgave denne kvelden.
Når Paul Stanley synger alene, er det platt og flaut og stemmen sprekker til stadighet
Man skal være bra sur for ikke å komme i allsangmodus når bandet drar i gang «Shout It Out Loud», «God Of Thunder», «Love Gun» og alle de andre godlåtene.
Den nye scenen, som domineres av en kjempestor, mekanisk edderkopp, er stilig, men jeg hadde kanskje ventet enda litt mer etter alle lovnadene om hvordan dette skulle bli noe heeelt nytt og spektakulært. Det funker som bare det, for all del, men alle som har sett Kiss før, vil kjenne igjen mange av elementene ved sceneshowet, så det kan nok diskuteres hvor nytt det egentlig er. Det er imidlertid ikke noe problem. Vi vil jo se Gene vagge rundt og spytte blod og blåse flammer, vi vil ha pyro, raketter, sirkus og tivoli, og det får vi så til de grader.
Hva er det da som gjør at konserten ikke er bent fram fantastisk fra begynnelse til slutt? Vel, det er ikke til å stikke under stolen at Stanleys vokalprestasjoner er middelmådige på det beste og helt krise på det verste. Han reddes mange ganger av koringen til resten av bandet, men når han synger alene, er det platt og flaut og stemmen sprekker til stadighet.Partiet hvor de to bandsjefene forlater scenen og lar Thayer og Singer holde på med noe gitar— og trommesolo-merakkels, er heller ikke så mye å skrive hjem om, selv om de har sceneeffektene på sin side.
Men så kommer Gene Simmons igjen. For en fyr. Han klunker på bassen mens han setter opp det galneste fjeset og spytter blod. Og så er det opp i lufta, før tonene til «God Of Thunder» jaller over Sølvesborg Rock City.
Deretter er det den reneste hitparaden. Konfettien regner over publikum på «Rock and Roll All Nite», Gene Simmons og Tommy Thayer løftes ut over publikum på hvert sitt lille platå, mens Paul shower på scenen og knuser gitaren i en monumental avslutning i flammer og gnistregn.
En mer energisk gjeng skal du lete lenge etter, og da har jeg ikke tatt noe aldersforbehold. Musikalsk er de helt på høyden. Sjarm har de i massevis. La oss bare håpe at Paul Stanley får tak i noe magisk hostesaft før konserten på Viking stadion.
LES OGSÅ: