Noe fyllmasse er det blitt i trilogiens første kapittel, men ikke så galt som man kunne fryktet. De åpner bra med "Nuclear family", en klassisk Green Day-låt med drivende trommer, tøff bass og en vokalist i god form. Stilmessig er det poppønk influert av The Jam, men grunnmuren ble satt opp i 1958 av Buddy Holly og Eddie Cochran.
Én virkelig god låt kan være nok til å berge en plate, og åpningssporet vil i det minste gjøre fansen vennlig stemt overfor resten av albumet. Kvartetten – turnégitarist Jason White er kreditert som bandmedlem – holder koken på "Stay the night", selv om det er en mer ordinær låt med tur og kjør og hyppig gjentatt refreng.
De har ikke glemt sine gamle Clash-grep, og albumet er en tilbakevending til den ukompliserte rocken fra før "American idiot". Ikke noe politikk, ikke noe forsøk på konseptalbum. Litt synd, men når du får en låt som "Carpe diem" kan du ikke klage. Ramones-riff i åpningen, spor av The Who og et refreng som øyeblikkelig klistrer seg fast i hukommelsen:
Carpe diem
a battle cry
Aren't we all
too young to die?
Fjerdekuttet "Let yourself go" er en grei pønklåt, selv om den er i enkleste laget. Verre er det med "Kill the DJ", der Billie Joe Armstrong & co flørter med dansegulvet. Låten ligger absolutt ikke innenfor deres komfortable sone, selv det er prisverdig at de prøver på noe nytt.
Poppregede "Fell for you" kunne vært lagd for 50 år siden, selv om innpakningen ville vært en annen. I "Loss of control" vender de tilbake til pønken, uten at låten er verken spesielt bra eller spesielt dårlig. Det mest minneverdige er at de inkluderer Slades gamle linje "we're all crazy now".
"Troublemaker" er enda en låt på det jevne, til tross for forsøkene på å tøffe den opp. "Angel blue" er en liten opptur. Låten tar utgangspunkt i hva bandet kan best, og åpningslinjene sitter bra:
Gonna build it up
just to burn it down
You're the princess
I'm a fucking clown
På "Sweet 16" senkes tempoet. En uvanlig søt sang til Green Day å være, uten at det tipper over. "Rusty James" girer opp igjen og er blant albumets bedre, med sin nostalgiske lengten tilbake til kampglade dager med gjengen.
Sistekuttet "Oh love" skiller seg ut – og på en god måte. Jeg nevnte Slade tidligere, og det keltiske refrenget låner et og annet fra deres ballader.
Alt i alt mye bra her, og etter tredje plate vil man uunngåelig si at "hadde de bare samlet det beste på én plate, så....".
Beste spor: "Nuclear family", "Carpe diem", "Rusty James", "Oh love".