Brandon Flowers og hans tre medsammensvorne gjør hva de kan for å leve opp til bandnavnet når de åpner med "Flesh and bone". Jeg må tilpasse meg, synger Brandon, men jeg aner ikke hvordan. Det han imidlertid greier, er å lage musikk ment for store stadioner og et vidstrakt, amerikansk landskap.
De følger opp med "Runaways", som er Springsteen anno "Born to run" ispedd Meat Loaf anno "Bat out of hell". En låt som brøyter seg fram, som marsjerer av gårde, som kjører med vinden blåsende i håret. Teksten handler om ung kjærlighet, bryllup med barn på vei, rastløshet og oppbrudd.
Temaet fortsetter i "The way it was", der et forhold går mot slutten:
Elvis singing "Don't be cruel"
and I wonder if you feel it too
It's like we're going under
Tingene står ikke bedre til i "Here with me", en sang preget av Brandons forkjærlighet for Elton Johns sanger i "Løvenes konge". Alt som er igjen av kjæresten, er minnene og et bilde på mobilen. Gutten ønsker å slåss for å få jenta tilbake, men flykter unna når han får øye på henne.
Hjelpeløsheten preger også "A matter of time", fylt med frykten for det uunngåelige oppbruddet og panikken ved ikke å kunne gjøre noe med det.
I "Deadlines and commitments" er nervene roet ned. Jeg-personen bor nå alene og tilbyr hjemmet som en ly mot stormen, selv om det understrekes at tilbudet ikke vil bli stående for alltid. Sangen er som skapt til å bli sunget som en duett av Kate Bush og Peter Gabriel.
Titlene "Miss Atomic bomb" og "The rising tide" forteller at tingene går galt her også, selv om lydbildet låner noen triks fra U2. "Heart of a girl" er derimot en pustepause. Sangen åpner stille og bølger opp og ned i styrke, men harmonien herfra varer ikke lenge. Kjæresten er borte, og nå følger vennene etter på "From here on out".
Bob Dylan skrev en gang "Forever young" til sønnen Jakob, og Brandon Flowers forsøker noe liknende i "Be still". Her handler det imidlertid om å ikke la seg ødelegge av slagene som livet vil gi. Og mye sol og varme er ikke noe man kan regne med:
Life is short
to say the least
We're in the belly
of the beast.
Albumet rundes av med tittelkuttet "Battle born". Ikke gi opp selv om du har ryggen mot veggen, blir slått ned, får hjertet knust og noe ligger og dør i gatene. En kampsang så god som noen.
Verden er knust, men kampen går videre. Dermed kan vi forhåpentlig se fram til årets julesingel fra The Killers. De har holdt tradisjonen gående siden "A great big sled" i 2006 og fortjener en gullstjerne i margen for det.
Beste spor: "Runaways", "Heart of a girl", "From here on out", "Battle born".