Like før jul kom denne storartede boksen med musikk fra François Couperin til den sene Beethoven. 400 kr. koster den, dvs. 13 kr. pr. cd. Den inneholder legendariske innspillinger fra de siste årene fra en av de fineste labelene for klassisk musikk: Midori Seilers innspilling av Vivaldis "Fire årstider" med Akademie für Alte Musikk Berlin, Beethovens "Niende" med Chapelle Royale under ledelse av Philippe Herreweghe og William Christies opptak av operaen Castor et Pollux av Jean-Philippe Rameau med Les Arts Florrisants og de storartede sangerne Véronique Gens og Sandrine Piau. René Jacobs som mesterlig dirigent av operaer fra 1700-tallet hører vi bl.a. i Glucks "Orfeo ed Euridice" og Mozarts "Le nozze di Figaro". Flere verk blir spilt av Freiburger Barockorchester, det beste i sitt slag, og Beethovens kvartetter tar den fremragende Tokyo String Quartet seg av. Sammen med de 30 cd-ene følger et teksthefte på 263 sider med til dels glimrende verkomtaler.Les Lumières er den franske betegnelse for opplysningstiden eller opplysningen – på tysk Aufklärung, engelsk The Enlightenment som det da også står på boksen. Filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen som menneskets utgang fra en selvforskyldt umyndighet. Han formulerte det også som ha mot til å betjene deg av din egen forstand. Her varierte han et ord av Horats – sapere aude – ha mot til å vite, men sapere på latin betyr opprinnelig å ha smak og det var nettopp smaken som var det sentrale begrepet i opplysningstidens estetikk. For å snakke fornuftig om kunst, litteratur og musikk måtte man ha smak, dvs. god dømmekraft. Smak var nedlagt i mennesket som en egen sans og kunne utvikles; det var ikke slik som på Ludvig den 16. tid, da de privilegerte klasser var i besittelse av le grand goût, den store smaken.
Strengt tatt spenner de 30 cd-ene over mer enn opplysningstiden, nemlig fra 1713 med Couperins cembalo-stykker og verk av J.S. Bach til Beethovens sene kvartetter i 1825. Men det gjør ingenting. Beethoven var en opplysningens mann og Schillers tekst i siste satsen av den Niende, om Seid umschlungen Millionen, målbar nettopp opplysningstidens utopi om en menneskehetens forbrødring. Et typisk uttrykk for opplysningstiden var Glucks operareform som gjorde denne sjangeren lettere, enklere og mer naturlig, men samtidig ga fritt utløp for lidenskaper av alle slag. Det hører vi i hans "Orfeo ed Euridice" (cd 16-17), i kontrast til Rameaus Castor et Pollux, den eldre franske lyriske tragedie med forbilde i den franske klassisistiske tragedie (Corneille og Racine). Rousseau mente i sin tid at Rameau var helt avleggs – komplisert og støyende – men for oss i dag er operaen ytterst fascinerende (cd 13-15).
Det er vanskelig å anbefale bestemte tolkninger på denne kjempesamlingen. Alle utøvere er førsteklasses. Hør for eksempel på den første cd-en der den eminente cembalisten Christophe Rousset spiller Couperin og Rameau. Det er musikk som bruser og assosierer til hele fargespekteret, adskillig mektigere i et rom med skikkelig cd-anlegg enn i en konsertsal. Eller spor 8-19 på cd nr. 2, med Pergolesis "Stabat mater". Mer imponerende triller enn dem sopranen Anna Prohaska her får til (med Akademie für Alte Musik Berlin) har jeg aldri hørt. Her opplever vi at triller og forsiringer ikke bare skulle være utsmykning, men øke uttrykkskraften.