Man skulle tro at denne kombinasjonen ikke var mulig: Pollini og Thielemann, den ene lysende klar, den andre med instinktiv musisering og hang til mørk klang. Men dette live-opptaket fra Semper-operaen i Dresden i juni i fjor, er sensasjonelt på flere måter. Pollini, som har spilt inn begge de svære Brahms-konsertene to ganger tidligere i skjellsettende tolkninger, vendte etter 25 år tilbake til orkesteret i Dresden som på to år med Thielemann som sjefdirigent hadde nådd de høyder orkesteret var berømt for tidligere. Staatskapelle Dresden ble grunnlagt i 1548 (!) og er verdens eldste symfoniorkester.Om jeg ikke tar mye feil, så er det Thielemann som følger Pollini og ikke omvendt i den mektige 1. satsen. Resolutt, energisk, klart bygd opp mot eksplosive høydepunkter og i orkesteret med en sjelden rik tekstur. I den lyriske andresatsen har orkesteret den varme tonen som det tidligere var så berømt for og nå har vunnet tilbake. I siste sats er det kraftutfoldelse fra begge parter, med en presisjon som man ikke skulle tro var mulig i et live-opptak. Men fremfor alt har to så ulike kunstnere som Pollini og Thielemann funnet sammen i den enorme tyngde som de gir Brahms – nettopp et must i denne konserten.