Kris Kristofferson har sin store styrke som låtskriver, med sanger innspilt av talløse andre. Hans egen debut i 1970 fikk ikke oppmerksomhet før Janis Joplin tok låten «Me and Bobby McGee» til topps året etter — utgitt etter hennes død.
Svakheten er stemmen. Han synger flatt og mangler nerven du fant hos vennen Johnny Cash, men 76 år gammel har han i det minste nådd en alder som passer til stemmen.
Kristofferson spilte i Kongeparken Amfi i 1987 i forbindelse med utgivelsen av «Repossessed». Den og etterfølgeren «Third world warrior» var preget av venstreradikale synspunkter og ble drøye piller å svelge i hjemlandet. Samtidig var han opptatt med superkvartetten The Highwaymen, med Johnny Cash, Willie Nelson og Waylon Jennings. Dermed haltet solokarrieren stygt fram mot 2000-tallet, men med Don Was som produsent på de siste platene, har han nærmet seg gamle høyder.
Tittelkuttet «Feeling mortal» forteller oss at den værbitte gubben ser slutten nærme seg:
Wide awake and feeling mortal
at this moment in the dream
that old man there in the mirror
and my shaky self esteem
Stilmessig kunne sangen gått rett inn på hans klassiske 70-tallsplater; melodiøs og melankolsk. Det siste er kanskje en arv fra hans svenske besteforeldre på farssiden. Med «Me and Bobby McGee», «Sunday mornin’ comin’ down» og «For the good times» i katalogen er det ikke vanskelig å utrope Kristofferson til en melankoliens mester.
«Mama Stewart» handler så vidt jeg skjønne om bestemoren til ekskona Rita Coolidge. En vakker, lavmælt sang om et langt, begivenhetsrikt liv preget av sterk gudstro. Mama Stewart tok avskjed i en alder av 94. Alderen hadde tatt synet, men « everything is beautiful in Mama Stewart’s eyes/another shining reason to believe ».
Tempoet øker og fela til Sara Watkins kommer i «Bread for the body», nok en sang sett fra livets endepunkt. Broene er brent og hverdagsslaveriets åk er brutt i erkjennelsen av at gull og sølv betyr lite i forhold til at livet har et innhold:
The time that we travel
from craddle to grave
was ment to be spent
not ment to ble slaved
Saktegående «You don’t tell me what to do» savner en bedre sanger, mens «Stairway to the bottom» tar for et av Kristoffersons yndlingsemner: Vår evne til å ødelegge for oss selv. «Just suppose» kretser rundt samme tema.
«Castaway» bruker båter som en kjærlighetsantologi, og selvsagt ender det med forlis. «My heart was the last one to know» er en melankolsk countryballade om kjærligheten som tar slutt, mens «The one you chose» handler om å kjempe videre.
Han avslutter med «Ramblin’ Jack», som må være 81 år gamle Ramblin’ Jack Elliott, Bob Dylans gamle helt — slik Dylan også er Kristoffersons.
Kris Kristofferson har fått en renessanse som låtskriver, og i hans tilfelle ligger lista høyt. Samtidig ser han livets ende. Som den fatalistiske sjel han er, har han allerede bestilt sin egen gravskrift, hentet fra Leonard Cohen: « Like a bird on a wire/Like a drunk in a midnight choir/I have tried in my way to be free».
Beste spor: «Feeling mortal», «Mama Stewart», «Bread for the body», «Just suppose», «My heart was the last one to know».