Lander, bommer, treffer, smeller, punkterer, halter, imponerer og eksploderer

Dette albumet – Kaizers’ siste smell før de går i dvale – låter som et score til en musikal. Her er ti sanger på 60 minutter der de aller fleste flyter inn og ut av rock, musikalformatet, rockeopera og alt som måtte befinne seg mellom. Råstoffet er hentet ut i hjemmegruva til Kaizers, men foredlingen, utformingen, pynten og smed-jobben er gjort sammen med 64 symfoniske konsulenter og Erlend Skomsvoll. Uten tvil flinke folk som har foredlet dette godt. Spørsmålet er bare om det var en god idé å lage musikalmusikk av Kaizers? Svaret er langt, komplisert, kronglete og vanskelig, akkurat som albumet.

Vi begynner med begynnelsen. Første sang er "Begravelsespolka" , en østeuropeisk dødspsykowagnerompa som minner om bandets faste inntogsmarsj. Umiskjennelig kaizersk, russermannskor, mektig, pompøst, stort og tøft. En god start, som kunne vært den litt wacko åpningen gale på en streit plate. Det er det ikke . På neste spor forstår vi hvor det bærer hen. "Forloveren" åpner med et skakt og kantete vers, balladerefreng, mer orkester og mannskor. Så begynner det å lukte rockemusikal, symfonisk rockemusikalopera. Lange partier med orkester alene. Langt, langt, langt borte fra rockens ABC-oppbygging av sanger. Hmm… Jaha, jo, det er interessant, men… Forloveren er en ok fortelling, men ikke all verden til sang. Det er en litt traurig transportetappe til neste sang, "Aldri Vodka Violeta" : Den er faretruende nært å bli musikalklissete i starten, men her er det bandet Kaizers som styrer, med orkesteret fornuftig plassert. Allsangpotensial, frasparksrock og en herlig orkestral utskeielse drøyt halvveis.

Når "Tvilling" rulles ut er det på høy tid å bytte sang med komposisjon. Dette lett svevende musikaleposet består av ørten små tema og biter som sys sammen av band og orkester. Det som mangler er noen virkelig gode hooks, noen knagger å henge det på. Musikalsyken, å bruke laaang tid på å aldri komme til poenget, slår ut i full blomst her. Sikkert spennende å lage, men tidtrøyte å høre på.

Tempoet skrus opp på den fenomenale sirkusompaen "Det polaroide liv" . Nå svinger det plutselig voldsomt. Det er blant annet et herlig balkansk driv mot slutten som puster liv i albumet igjen. Herligheten avløses av r’n’b-gyngende "Siste dans" , en sang som tross et barberingsbehov på et drøyt minutt etterlater en følelse av mhm, jo, her var det befriende musikalfritt, det fungerer definitivt best.

"Markedet bestemmer" åpner som et halloween-pynta spøkelseshus, før Østen møter Vesten til et tekst— og musikktemaoppgjør. Ingen av dem er sterke nok til å ta dette helt i mål, men det er en ok sang. Avslutningen er – igjen – et langt instrumentalparti med band og orkester. Talentet for å lage popmusikk er større enn talentet for å lage crossover. Kaada kunne laget magi de siste to minuttene på Markedet bestemmer. Kaizers klarer ikke det.

Avslutningen innledes med "Satan i halsen" . Her får de galne ideene virkelig utløp. Megafon-sang, mannskor, mer r’n’b-trommer, snakking, et knallhardt metallparti. Smått kaotisk, vilt, gale og underlig. Herlig originalt, litt kleint og merkelig. Første gangen er det sånn, så blir du litt og litt klokere.

"Perfekt i en drøm" er en (for) lang, vakker komposisjon som tross litt stillstand gir en fin opptakt til det siste vi hører fra Album-Kaizers på en god stund. "Sekskløver" er en flott, sentimental og ryddig ballade med hint til tidligere Violeta-sanger.

Violeta-prosjektet, og særlig volum III, er uhyre ambisiøst. Etter å ha hørt gjennom Violeta Violeta volum III mange, mange ganger er jeg fremdeles ikke sikker på om det var en god idé å lage rockemusikal. Kaizers skal ha for å sikte høyt, gå nye veier, eksperimentere og hoppe uti med begge bein. Dette siste albumet har, for å bruke yatzi-terminologien, et par i to, en irriterende treer, noen firere, noen femmere og en sekser. Kaizers lander, bommer, treffer, smeller, punkterer, halter, imponerer og eksploderer i en berg— og dalbane av en trilogifinale.