Reserve-Dimmu

Dette er debutalbumet til britiske Saturnian, som tydeligvis har latt seg påvirke sterkt av nordiske kolleger. Spørsmålet som umiddelbart trenger seg på, er: Hvor mange Dimmu Borgir-er trenger verden egentlig? Hvor mange fattigmannsversjoner skal selskapene spy ut før noen sier at nok er nok? Konklusjonen etter et par runder med Saturnian i spilleren er dessverre at akkurat dette er et reserve-Dimmu vi hadde klart oss godt uten. Musikken kan beskrives som symfonisk metal som strekker seg fra det egentlig ganske velspilte og stemningsfulle til det ekkelt svulstige. Her snakker vi om total mangel på beherskelse.

Flinke musikere, men det hjelper som kjent lite når låtene ikke holder mål. Hør heller på "Spiritual black dimentions".

Beste spor: "The immaculate deception".