Innhentet av fortiden

Level & Tysons debutplate konstaterer at vi her har med et norsk The Pixies å gjøre. Stopper vi der, er jo ingenting galt. For "Even faster still" har absolutt sine øyeblikk. Ser vi på datoen derimot, merker vi at 90-tallet er over og ferdig. Hvorfor er bandet så interessert i å skule så veldig tilbake? Et svar på det kan jo være at Pixies og Sonic Youth og gjengen gjorde – og gjør – mye bra, og at musikken derfor er verdt å ta opp igjen. Når det gjelder "Even faster still", så treffer ofte kombinasjonen av støygitarer, pipete vokalbruk og koring godt.

Av og til bikker det til og med over i My Bloody Valentine-land, og det er jo kjekt! Men alt i alt makter ikke Level & Tyson å friste meg mer enn originalene. Hvorfor kan de ikke i det minste synge på norsk, for å skille seg litt ut?

Beste spor: "No. 9", "Open doors".