Han har sett seg trøtt på verden rundt. På kapitalister og nyliberale som herjer fritt. " Hela världen är i gungning/som en boxare/som går på smäll efter smäll ", heter det i åpningskuttet "Redan där". Låten er akustisk og varsom, men Lundells budskap er om en verden gått av hengslene. Det akter han å bruke to plater på å si noe om:
Inga fler kärlekssånger
Inga fler om saknad och längtan
På "Är vi lyckliga nu?" setter han musikken i gir og freser av sted i bilen til en ung Springsteen. Ulf og Bruce har ofte vært noe nær synonymt, og dette er ett av tilfellene – inkludert saksofonsoloen. Tekstmessig er han fortsatt i det refsende hjørnet. Reven har gått fritt i hønsehuset, og det er du som betaler prisen for det. Venstresiden må slutte med fanevifting og sang og isteden gjøre noe.
Lundell stopper ikke der. På klaustrofobiske "Jag kan inte andas här länger" får han pustevansker ved tanken på å leve i røvernes tid, mens skranglerockeren "Dom fyras gäng" er et krast angrep på dem som styrer svensk media: Bonniers, Schibsted, Murdoch og Stenbeck-konsernet. " Demokratien säljs ut för peanuts ", synger Lundell mens orgelet suser.
" Vi går mot bättre tide r", lovte Lundell oss i 1980. Han tok feil. Hva kan vi gjøre når selv "Nattvakten stjäl" og når vi mangler "Arbete och bostad"? Når "Skiten vinner", det nærmeste Lundell kommer pønk?
Om Lundell tok feil for 32 år siden, følger han i hvert fall opp erklæringen han åpner årets plate med. Den lykkelige kjærligheten er fraværende på de 24 kuttene. Er kjærligheten et tema, dreier det som om den du skal passe deg for eller den som døde.
Isteden handler det om rottweilere, royalister og "lyttende" politikere i "Moln utan minnen". Om ran av offentlig eiendom i "Mitt ansikte". Om gapende lønnsforskjeller i reggae-flørten "79%".
Lundell mykner ikke på cd 2. Han åpner med "Gorden Gecko", figur i filmen "Wall Street", før han stempler det svenska samhället som et gangstermiljø i "FBL II". Tittelkuttet "Rent förbannat" er en hissig rocker, der Augusto Pinochet, Maggie Thatcher og Ayn Rand sitter i den svenske riksdagen – referanser fra Lundells yngre dager.
Han tar med Plura Jonssons "Fula pojker" og Brecht/Weills "Sjörövar-Jennys sång" ("Die Seeräuber-Jenny"). "Snart kommer pöblen" lyder pussig nok som Dire Straits, mens "Schabbelbabbel" henter tema fra Springsteens "57 channels (and nothin' on)".
Lundell har mye han vil ha sagt, men strengt burde han stoppet i tide, for cd nummer 2 er svakere enn den første. Til gjengjeld dytter han inn et par fine, akustiske viser helt til slutt; selvransakende "Vi blir äldre" og lange "Exil".
Beste spor: "Redan där", "Är vi lyckliga nu?", "Nattvakten stjäl", "Moln utan minnen", "Vi blir äldre".