Metta løsning - ingen fredspiper

Som ledd i den særdeles vellykka åpningsfesten til ære for orgelet i konserthuset var lørdags kveld viet Motorpsycho og Ståle Storløkken. Det ble – for å si det forsiktig – massive saker. Praktfullt voldsomt, høylytt flott og en kveld like under smertegrensa. Det hele starter med en omgang orgelbrus fra Storløkken, med motorpsychoene forsiktig buldrende i bakgrunnen. Disse frie droneseansene skal det komme flere av. Ingen like lange som åpningen, men de kommer etter hvert som avbrudd i det tyngre og intense rockeeposet Motorpsycho har med seg. Vi lurte på om de hadde tenkt å rockemoderere seg veldig i dette svære rommet, men det gjør de ikke.

Opp, opp, opp!

Når Storløkken har gjort ferdig første runde med eskapader på orgelet viser bandet at de ikke er med som veggpryd. Et tydelig meloditema med klassisk Motorpsycho-snirkleri manes fram av Hans Magnus ”Snah” Ryan og Bent Sæter, og fredningstiden er over. Temaet gjentas, det øker i styrke og i intensitet. Kenneth Karpstad har rigget opp et voksent trommesett, og han har ikke tenkt å la det stå ubrukt. For hver runde stiger volumet og pønsjen i det snirklete rocketemaet. Karpstad begynner for alvor å slå og det som startet som en improvisasjon på et massivt, men behersket, orgel er i ferd med å bli en orgie i lyd. Det er slutt på fredspipene. Det dundrer og braker og river og sliter i oss når band og organist oppnår den høyere enheten som slike prosjekter alltid streber etter.

Myyye klang

Vi befinner oss altså i orkestersalen (Fartein Valen). Her er det høyt under taket og myyyye klang. I utgangspunktet er det et problem som må løses når det står et rockeband på scenen med støtte av 4554 piper. Måten de gjør det på er at Storløkken smelter det digre Ryde & Berg-maskineriet inn i bandet. Det er svært, massivt, høyt og voldsomt når de drar til. I roligere partier lar de nyansene komme fram. Vi hører de ulike orgelstemmene tydelig og vi hører de små forandringene på bass og gitar. Men når Karpstad fører troppene inn i storfulle farvann, da smelter det sammen til et stort brøl. Da får Motorpsychos miks av samtidsmusikk, rock, metall, prog, jazz og hva det nå er en dommedagsdimensjon som vi ikke har hørt før. Ja, litt lydgraut er det, men hovedinntrykket er at de på sitt mest voldsomme klarer å kombinere rå styrke og kløktig musisering. Man kan ikke unngå å hviske et lite ”wow” når man hører hva instrumentdronninga og et knallgodt rockeband kan finne på sammen. Hvis taket noen gang har tått i fare for å lette i konserthuset må det ha vært denne kvelden.

Balansegang

Det var hevvi greier vi fikk servert da samme gjeng spilte ”The Death Defying Unicorn” på Tou for en tid siden, den gang med Størløkken på hammondorgel. Men dette er større. Dette er i nærheten av en metta løsning. Hvilken versjon du foretrekker kommer an på om du sokner til de store lydmaleriene eller den hissige, mer markerte rocken. I orkestersalen får vi mer lydvegg og mindre tak i de melodiske bevegelsene. Det gnager inn til beinmargen, og det er en god følelse. Men musikerne vet at vi må ha noen avbekk fra det monumentale, og når de løser opp muren av lyd låter er det akkurat nok rom for det de forsaker når volumet skrus opp. Det er en vanskelig balansegang som Storløkken og bandet fikser veldig godt. De strekkene med impropartier vi får er gode, og Storløkken får vist både de mørke og de lyse sidene 65.000 orgeldeler kan by på.