Han stammer fra Austin, samme by som bluesfantomet Stevie Ray Vaughan flyttet til. Gary Clark var ikke mer enn seks år gammel da Stevie Ray (36) døde i en helikopterstyrt i 1990. Han har likevel fått spille med Stevie Rays storebror Jimmie, som også har gitt ham hjelp på veien.
Du kan godt kalle Gary Clark en bluesmusiker, men han er mer enn det. Magasinet "Rolling Stone" utnevnte ham til "best young gun" i 2011 og mener Clark skylder like til Kurt Cobain og The Ramones som til Buddy Guy og John Lee Hooker – og kaller ham en fullbåren gitarhelt av klassisk støpning. Basen er blues, men han er influert av rock, jazz, soul og hip hop.
"Travis county" kunne tilhørt repertoaret til Chuck Berry. Den etterfølges av "The life", en moderne r&b-ballade. Det er et stilmessig spenn på et halvt århundre her. Clark har en slepen stemme som takler begge deler, men den umotiverte spredningen er platens største ankepunkt.Medprodusentene Mike Elizondo (Dr. Dre, Fiona Apple) og Rob Cavallo (Green Day) har neppe bidratt til å gjøre albumet mer helhetlig. Ser vi platen som en demonstrasjon av hva bluesen har påvirket og hva som påvirker bluesen tilbake, får det hele likevel en viss sammenheng.
Den fuzzy gitaren vender tilbake i "Glitter and gold (Jumpin' for nothin')", lekkert utstyrt med både koring og gitarsoloer. Deretter invaderer han Hendrix-land med seige, skurrende "Numb", helt i samme spor som hva Stevie Ray Vaughan gjorde før ham.
Kontrasten til "Please come home" er slående, med doowop-sang i falsett, strykere, blåsere og en søt melodi som kunne ligget på listene for 50 år siden. Gitaren dukker opp, og dermed blir det tøft likevel. Det lyder som musikken Prince må ha lyttet til før han ble fønky.
Går vi tilbake til start, åpner albumet med Stax-blåsere og fuzz-gitaren gjemt bak trommene i "Ain't messin' around", før vi får "When my train pulls in", en nesten åtte minutter lang bluesballade der Gary Clark endevender gitaren.
Tittelkuttet "Blak and blu" er bygd på et fundament av hip hop, men går i retning av myk 70-talls soul med Marvin Gaye lurende i bakgrunnen. Hvis noe likevel kan kalles Clarks kjerne, må det være lydbildet i "Bright lights" med fuzzy gitar og et ekko av Hendrix og blues.Clark ser ingen grunn til å skjule sin beundring for Hendrix. Han tar med hans "Third stone from the sun" og setter den sammen med Little Johnny Taylors "If you love me like you say". Sistnevnte ble gjort kjent av Albert Collins, et stort navn innen Texas-bluesen. Dermed vises røttene også i den retning.
Resten av kuttene er Clarks egne, inkludert Prince-influerte "You saved me" og urbluesavslutningen "Next door neighbor blues". Blant det som ikke fungerer så bra, finner vi "Things are chancin'", en r&b-låt av det soveromsvennlige Maxwell-slaget.
Albumet ble gitt ut i USA i oktober og er tilgjengelig via import. i Norge gis platen ut onsdag.
Beste spor: "Ain't messin' around", "Bright lights", "Travis county", "Please come home".