Vi er framme ved 12. kapittel i Bob Dylans serie med gamle konsertopptak og studiojobbing. Dette er de 14 månedene det tok å lage albumene "Bringing it all back home", "Highway 61 revisited" og "Blonde on Blonde".Tidligere hadde han vært en frontfigur for folk-musikken, nå plugget han strømmen til. Slett ikke alle likte overgangen, men den skapte artisten som 50 år senere fortsatt har en noe nær enestående posisjon innen rocken.
Her finner vi sanger som "Subterranean homesick blues", "Like a rolling stone", "Visions of Johanna", "Love minus zero/No limit", "Desolation row" og "Just like a woman".
"California" er en tidlig versjon av "Outlaw blues", mens "Farewell Angelina" ble gitt bort til Joan Baez. "I'll keep it with mine" endte hos Nico og Judy Collins, og "Medicine sunday" ble droppet.
Denne samlingen kommer i tre varianter: En dobbel "best of", en større samling med seks cd-er og en gigantisk med 18 plater der du får alt som ble sagt og gjort i studio.
"Bringing it all back home" var både akustisk og elektrisk og ble spilt inn på tre dager. "Highway 61 revisited" var langt mer kaotisk, noe som ga Al Kooper sjansen til å snike seg med. Gitaren var opptatt, men han fant et orgel og Dylan likte det han hørte. Dermed fikk "Like a rolling stone" sitt lydbilde. "Blonde on blonde" var bedre planlagt, noe som ga musikerne en sjanse til å øve først.
Er du ikke helfrelst Dylan-fan, kan du styre klar, men det har sin sjarm å høre hvordan sangene ble endret, hvordan det ble spøkt og ledd. Og hvordan Dylan forkaster rock-versjonen av "Mr. Tambourine man" fordi han blir sprø av trommene, uvitende om at The Byrds et halvt år senere skulle skape folkrock-sjangeren med sin versjon.