Brooklynbaserte Pictureplane består av Travis Egedy. På slutten av 2000-tallet fikk han æren av å være opphavsmann for begrepet «witch house», en kortlivet elektronisk sjanger som flørtet med seig hiphop, mørk synthpop og okkult tematikk. Noen artister vokste seg ut og videre av sjangeren, som Crystal Castles, Purity Ring og albumaktuelle Grimes.I 2009 så jeg Pictureplane sammen med Health i Bergen Kunsthall. Jeg lot meg fullstendig fjetre av låten «Goth star». Albumet «Thee physical» fra 2011 fulgte opp, og jeg har sett fram til nytt materiale fra Egedy. Dessverre blir jeg litt skuffet.
Albumet maler et dystopisk bilde, av anarki og ecstasy, kaos og kjærlighet. Lydbildet er alt annet enn beskjedent. Effektene ligger lag på lag og lydene pøses ut –med varierende hell. På den svevende, mollstemte «Street pressure» nærmer han seg gamle høyder, men så, ut av intet, upassende og umotivert hiphop-scratching. Forsøplende på en ellers vakker låt.
Nittitallet er tungt tilstedeværende. «Har'sh realm» henter inspirasjonen fra UK garage, og «Self control» innleder med sjelfull, kvinnelig housevokal. Nedtonede «Chaos radical» hviler trygt på tørre åttitallstrommelyder. Inspirasjonen hentet fra iskald darkwave med industrielle elementer blir tydelig på «Death Condition».
Helheten blir en mørk, ufokusert elektrosaus, og det er vanskelig å skille låtene fra hverandre. Albumet gir trolig bedre effekt spilt over anlegget på en massiv klubb i en forlatt fabrikk, når desibelnivået nærmer seg smertegrensen. Mine billige hodetelefoner klarte ikke helt gjenskape den dystre euforien som Pictureplane forsøker å fremkalle.
Beste spor: «Self control», «Technomancer».