Det skal godt gjøres at en konsertant fremførelse av en opera kan innfri forventninger til denne musikksjangeren som spiller på både scenisk handling, scenografi, kulisser og lyssetting. Likevel – Biondi og de solistene han hadde valgt ut, samt orkester og kor, fremførte Bellinis I Capuleti e i Montecchi på en storartet måte som frembrakte stående applaus og bravo-rop fra en fullsatt Fartein Valen-sal torsdag kveld. Det er tydelig at Biondi, som nå også er sjef for operaen i Valencia trives med opera som fisken i vannet.
Vencenzo Bellini, som bare ble 34 år, er mest kjent for operaene Norma, La sonnambula og I Puritani, men operaen som baserer seg på et stoff som Shakespeare laget sitt Romeo og Julie av, hører til den gruppe av verker som innvarsler en ny, romantisk følelse i musikken. Her krever Bellini ikke bare vakker sangkunst, men ekspressivt vokalt artisteri. Verdi lærte av Bellini, Wagner satte ham høyt, og Chopin ble inspirert av de lange melodilinjene.
De to hovedrollene med mezzosopranen Vivica Genaux (som Romeo) og Valentina Farcas (som Giulietta) fremførte canto-stilen ikke bare virtuost, men med følsom frasering og fleksibel utforming av de lange melodilinjene. Vivica Genaux var den nærmest perfekte Romeo-fortolkeren. Ja, faktisk å foretrekke fremfor Elina Garanca i den storartede innspillingen av denne operaen med Fabio Luisi og Wiener Symphoniker (og der stjernesopranen Anna Netrebko synger Giulietta). Genaux var også den av sangerne som med sin apparisjon og gestikk fikk dramatikk ut av sin rolle. At Bellini valgte en kvinne som Romeo, beror delvis på at kvinnelige sangere på hans tid (rundt 1830) var særdeles gode og populære og at det nå minket på kastrater. De mannlige rollene – Capellio, far til Giulietta, Tebaldo, ham som Giulietta skal gifte seg med men ikke elsker, og Lorenzo, legen som gir Giulietta et lengevirkende sovemiddel som forårsaker hennes skinndød – er mindre roller og krever ikke fullt så mye av sangerne. Men alle tre fylte de sangrollene godt.
Handlingen i denne operaen er ikke det viktigste, derimot uttrykket i de forskjellige scenene eller numrene. Et sterkt inntrykk gjorde resitativet som åpner den siste duetten mellom Romeo og Giulietta, som begge dør – Romeo tror at Giuletta er død og tar gift. Her er orkesterstemmen redusert nesten til et akkompagnement. Ellers var sangen til mannsavdelingen av Stavanger Symfonikor fremragende og det var mange fine soloprestasjoner i orkesteret, som spilte storartet, å glede seg over. Cellostemmen i åpningen av 2. akt klang som en kjærlighetssang, og klarinettens lange melodilinjer i samme akt, var aldeles vidunderlig.