Borte er hasjtåken fra debuten i 2009. Borte er lasermaskinene og den magiske manien fra andreplaten. Borte er allsangvennlige hits som «Tingene» fra tredjeplaten. Igjen står Fjorden Baby!.Manchester møter slentrende pop møter bergensrock pluss et psykedelisk, surrealistisk tekstunivers forfattet av Sturle Kvilekval. Koking, loking og smoking – kan noen gi den mannen en Spellemann i kategorien tekstforfatter snart?
«Oh yeah!» holder jevn, høy kvalitet. Albumet er mer tilbakelent enn forgjengerne, og vokalen er satt i førersetet. Lyden er lekker, og ingenting er tilfeldig. Hver eneste lille effekt er perfekt plassert og justert. Produsentene Jørgen Træen og Yngve Sætre er sedvanlige medskyldige i skapelsen av Fjorden-universet. Bergensfunky og fantastiske «Flashback» er en av de sterkeste låtene de har laget, og «Ka som skjer» svever deilig av gårde og kan bli en livefavoritt.
Tjommiene John Olav Nilsen og Store P gjør hver sine hederlige gjesteopptredener, sistnevnte på skakke, småskumle «Slangetemmer». De to singlene «Igjen og igjen» og «Har en drøm» er flotte poplåter, og jeg nikker anerkjennende. Men jeg lar meg ikke bevege. Gåsehuden (tenk «Himmelen» fra 2011) er fraværende. «Eg har bagasje med», gjentar Kvilekval på «Tryllefløyten». Her høres forresten kompet ut som noe fra en All Saints-låt – det er en kompliment. Bagasjen gjør det vanskelig å trille terningen.
Sammenlignet med tidligere album er «Oh Yeah!» det svakeste. Sammenlignet med det meste som gis ut, er «Oh Yeah!» førsteklasses. Fjorden Baby! er Norges beste band. Men for å låne bandets egne ord: Jeg føler ikke feelingen denne gangen.
Beste spor: «Flashback», «Ka som skjer», «Slangetemmer».