Det er sanger som av en eller annen grunn blir sittende. Jeg vet ikke hvorfor jeg nynner på Kristin Hersch' "Sinkhole" eller Liz Phairs "Girls' room", men de dukker opp fra tid til annen.Nå er det fare for at de får følge av Laura Stevenson og hennes "Jellyfish". Kanskje er det noe med åpningslinjen:
I’m fucking hideous and spiteful
when I’m left to my devices
Eller kanskje fordi hun minner om de to andre. Noe fandenivoldsk vakkert, uavhengig av tid og sted. Som når en 15 år gammel Cherie Ann Currie sang "Cherry bomb" i The Runaways. Eller en 33 år gammel Marianne Faithful fikk en hit med "The ballad of Lucy Jordan". Og en 63 år gammel Chrissie Hynde i fjor ga oss "Dark sunglasses".
Selv er Laura Stevenson 31 år. Hun er fremme ved soloalbum nummer fire, etter først å ha spilt keyboard i Jeff Rosenstocks prosjekt Bomb The Music Industry. Han er nå produsent for henne.
Stevenson har ellers en del å leve opp til. Bestefaren Harry Simeone var med på å fullføre selveste "The little drummer boy". Den startet som en tradisjonell tsjekkisk sang og ble formet av Kathrine Kennicott Davis til "Carol of the drum" i 1941. Da Simeone lagde sin versjon i 1958 under det endelige navnet, ble han og Henry Onorati kreditert som medkomponister.
Hun starter albumet med et røft anslag på gitaren, og du tror noe hardt er på vei. Isteden falmer lyden bort, og stemmen til Stevenson kommer smygende. Litt ny skurring og feedback. Mot slutten faller alt på plass, og resultatet er et mektig stykke låtsnekring.
Mens forrige album lente seg mot folk og country, slipper hun denne gang rocken løs. Når forbilder som Lemonheads, Liz Phair, Replacements, Smoking Popes og tidlig Weezer nevnes, er rammen lovende.
Når hun samtidig installerer seg i et tidligere gruveby-bordell fra 1800-tallet for å lage musikken mest mulig spontant, blir det enda bedre. Sangene er deretter spilt inn live i et studio i Brooklyn.Hun har med seg Mike Campbell, Alex Billig og Peter Naddeo, folk hun har jobbet med hele tiden. I tillegg kommer trommis Samantha Niss, plukket opp i Hudson Valley-nabolaget.
Tekstmessig er platen en reise gjennom tragiske dødsfall, selvpålagt ensomhet og angst for veien videre. Hun gir ikke slipp på sårbarheten selv om volum og tempo skrus opp.
Samtidig er mye av den tidligere depresjonen fortrengt av en dose selvtillit, noe som får sanger som "Fine print" til å slå ut i full blomst. De ulike sidene gir seg utslag i at vi finner sanger kalt "Torch song" og "Claustrophoebe" på én og samme plate.
Dynamikk er stikkordet for dette albumet, der stillhet og støy går hånd i hånd. Du vet aldri hvor melodiene vil ta veien, bare at du ønsker å henge med.
Hun runder av med drøyt seks minutter lange "Tom Sawyer/You know where you can find me", der hun perfeksjonerer dette. Sjelden har et oooo-refreng kommet med større kraft enn her. De aller siste sekundene overtar den hvite støyen, omtrent som når du suges inn av tv-skjermen i filmen "Poltergeist". Praktfullt.
Beste spor: "Out with a whimper", "Jellyfish", "Fine print", "Tom Sawyer/You know where you can find me".