Søsterparet Bianca og Sierra Casady er verdensborgerne av rang, med bakgrunn fra kunst, opera og filmmusikk.Siden debuten «La Maison de Mon Rêve» i 2004 har Coco Rosie framstått som tidløse, i den forstand at de ikke hører hjemme i noen form for trend eller tendens. Hele veien har de maktet å holde en slags skjør balanse. Det er vakkert, men ikke komfortabelt. Rart, men ikke sjarmerende. Eksentrisk, men ikke utilgjengelig.
Siste halvdel av diskografien deres har hatt en dreining mot elektronika og hip hop, mer enn folk og blues. Albumet bærer preg av en utbredt bruk av sampling, sydd sammen til særegne lappetepper. «Lucky clover» er en elektronisk influert låt, og på «Tim and Tina» er hip hop-tendensen mest tydelig. Dette albumet er likevel en tilbakevending mot det introverte og lavmælte landskapet som preget den tidlige karrieren.
Coco Rosie roter rundt i en skattekiste av snodige lyder og barnlige instrumenter. Det knirker og skingrer, klinger og plinger. Det er genuint lekent og smått hypnotisk, som på «Bed bugs» og «No one knows», der søstrenes vokaldynamikk også trer fram. Det snakkes, nynnes og skrikes. Søstrenes vokalbruk kan minne om måten vår egen Jenny Hval bruker stemmen som et selvstendig instrument. Bokstavlydene tar forrang over ordenes betydning. Vi blir fortalt fortellinger, som bygges av nær nonsensaktige og surrealistiske setninger.
Coco Rosie makter å holde interessen oppe, men jeg lar meg i liten grad berøre. Jeg blir stående på utsiden av dette merkverdige dukkehuset og titte inn.
Beste spor: «Un beso», «Lucky clover».