Kurt Vile forlot War On Drugs før de ble store, men han har ikke gjort det så ille på egen hånd. Dessuten signaliserer han på alle mulige måter at han er en fyr som liker å pusle for seg selv, lenge etter at andre har gått hjem.Dette er hans sjette soloalbum. 35-åringen fra Pennsylvania plukker på gitarstrengene på sitt eget vis, og han fletter stemmen sammen med melodien. Sangene føles ofte lengre enn de er, selv om fem-seks minutter er langt nok.
Han er en minimalist, men samtidig en som legger mye arbeid ned i de små detaljene. En folk-basert plate, uten at det egentlig er folk.
Det tok meg lang tid å virkelig like dette, men det var bryet verd.
Beste spor: "Pretty pimpin", "Dust bunnies", "That's life, tho (Almost hate to say)", "Wild imagination".