Josh Ritter brukte forrige album på å ønske eksen Dawn Landes alt godt etter skilsmissen.
"The beast in its tracks" var av det sommermilde slaget, og på sitt åttende album tar 38-åringen fra Idaho litt hardere i. Ikke så voldsomt riktignok, men blant det mer utadvendte finner vi singlen "Getting ready to get down". Den er full av bibelske referanser som seg hør og bør på en plate som heter "Sermon on the rocks".I samme ånd åpner han i det apokalyptiske hjørnet med relativt tunge "Birds of the meadow":
Didn't come to roll no stones away, no.
I've come to tell you that the end is nigh.
Rockabilly-gospelen "Young Moses" er frisk, før "Henrietta, Indiana" fortsetter i bibelsk spor. Kristenrock er det likevel ikke; Ritter bruker bare religionen som en ramme. Et helt album med lignende sanger kunne likevel blitt i meste laget. Han bryter av med den spenstige kjærlighetserklæringen "Where the night goes", en sang som snytt ut av 70-tallet.
Cajun-pregede "Cumberland" kunne Paul Simon sunget, mens "Homecoming" er en fin pianovise som bukter seg av sted i ulikt tempo og varierende styrke. Saktebrennende "The stone" får stå mer i fred og vinner på det.
Hadde han strammet inn det New Orleans-innspilte albumet mot slutten, kunne dette blitt en utgivelse på høyde med forgjengerne. Isteden fisler albumet ut med kutt 10 og 11, selv om avslutningen "My man on a horse (is here)" redder restene. Den er en fin avslutning i countrystil fra 50-tallet, som dessuten oppsummerer det overordnede temaet:
Sometimes I'm in Heaven,
sometimes somewhere else
Beste spor: "Getting ready to get down", "Where the night goes", "Cumberland", "The stone".