Britiske Editors har en ti år lang karriere bak seg. Debuten «The back room» ble bejublet og en favoritt på studenthybelen hos undertegnede. «In dreams» er femte album i rekken og det første de har produsert selv.
Bandet rapporterer om en ny giv. Det låter massivt, det låter håpefullt, men Editors makter ikke å tilføre noe nytt.Ved tredje eller fjerde gjennomlytting av denne platen skjedde det motsatte av det som ofte pleier å skje. Førsteinntrykket var positivt: Herlig mollstemt, litt synthpop, litt postpunk, dette høres ut som mye annet jeg liker.
Men jo mer jeg hører på «In dreams», jo mindre faller det i smak. Dette har jeg jo virkelig hørt før –og gjort bedre, fra Joy Division, Echo and the Bunnymen, R.E.M. og Interpol. Editors virker særlig å ha latt seg inspirere av Depeche Mode anno 1988 på denne platen. «Life is a fear» kombinerer kjølig industriell synth og varme gitarakkorder, et grep nettopp Depeche Mode ble kjent for. «The law» er laget over samme lest. Her er Rachel Goswell fra Slowdive gjestevokalist, og hun gjentar bedriften på «Ocean of night» – en av de freshere låtene på platen.
De fleste låtene pusher femminuttersmerket og er som designet for stadionformatet. Dette gjelder særlig den nær åtte minutter lange «Marching orders». Her kanaliserer vokalist Tom Smith sin indre Springsteen –en episk og pompøs låt som ikke sparer på noe som helst. Fotograf Rahi Rezvani har laget tre vakre og mørke musikkvideoer til platen. Disse er vel verdt en titt og er visuelt parallelle til Anton Corbijns videoer for Depeche Mode på åtti— og nittitallet.
Og hvem har mikset albumet? Alan Moulder fra, ja, gjett hvilket band.
Beste spor: «Ocean of night».