I et intervju med The Guardian forteller John Grant om oppveksten i Michigan og Colorado. Han var homofil og følte at folk så på ham med hat og avsky. Han levde i kontinuerlig angst for hva andre mente om ham og la lokk på alt. På stemme, mimikk, hår og klær. Hjemme var det ingen støtte å få.
Etter et opphold i Tyskland, startet han The Czars hjemme i Colorado i 1988. De fikk gode kritikker, men solgte lite. Til slutt orket ikke resten av bandmedlemmene oppførselen hans og sluttet én etter én.
Grant ga opp og tok jobber som butikkarbeider, flyvert, kelner og oversetter. Samtidig slet han med piller, alkohol og kokain og pådro seg hiv.
I 2010 ble han overtalt av Midlake til å vende tilbake til musikken og solodebuterte med dem som backingband. "Queen of Denmark" ble platen som sendte ham langt opp på årsbeste-listene.
Nå har han slått seg ned i Reykjavik, der han dro for å jobbe med album nummer to. Livet har begynt å smile til ham, og han har hatt samme kjæreste i to år. Uvanlig for ham.
Men om brikkene ellers har falt på plass, er det nye ting å tenke på. Grant er 47 år og har satt sammen tittelen på sin tredje plate av et islandsk uttrykk for midtlivskrise og et tyrkisk for mareritt.
På tittelkuttet "Grey tickles, black pressure" synger han om hiv, selv om han innser at andre har det verre:
There are children who have cancer
and so all bets are off
’cause I can’t compete with that
Mens forrige plate var produsert av islandske Biggi Veira, har han denne gang dratt til Dallas for å jobbe med John Congleton (Franz Ferdinand, Swans). Oppskriften er omtrent den samme, med storslåtte ballader side om side med elektronisk pop. Men mer fønky enn kjølig denne gang.
Platen rammes inn av "Intro" og "Outro", der det serveres Bibel-sitater fra Paulus’ første brev til korinterne: "Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt". De andre kuttene på platene handler om hvor dårlig vi tar vare på denne kjærligheten.
Grant har tidligere sunget "Sigourney Weaver" og "Ernest Borgnine". Denne gang får vi "Geraldine", hans hyllest til skuespilleren Geraldine Paige (1924-1987).
Han er også en mann som elsker å legge inn popkulturelle-referanser, og i "Geraldine" får vi et lån fra filmen "Poltergeist": Don't walk into the light. It's a trap, dear Carol Anne.
I spreke "Disappointing" får han plass til hele den kvinnelige komiker-rekken i "Saturday night live", pluss Rachmaninov, Scriabin, Prokofiev, Dostoevsky, Bulgakov, Vysotsky, Lev, Francis Bacon, The Dolomites og "ballet dancers with or without tights".
Han har med seg Tracey Thorn på denne, en låt som starter i Julie Andrews-land og suppleres med shubidua-koring.
Samtidig har Grant ønsket å lage et sintere album. Han blir for leken underveis til å lykkes med det og lager isteden årets mest underholdende plate om å ha det vondt.
"Guess how I know" er i det minste en hardtrockende avskjed til en gammel kjæreste. I løpet av låten koser han seg likevel med å demonstrere at han behersker flere språk, inkludert tysk og russisk.
Islandsk har han visst også lært seg.
Beste spor: "Grey tickles, black pressure", "Down here", "Global warming", "Disappointing", "No more tangles".