Året etter den kritikerroste debuten «More than any other day», er Ought tilbake med nok et solid album. Mindre frenetisk og mer gjennomtenkt enn forgjengeren, men like fullt fortjent til skryt.
Albumet er spilt inn live, med alle bandmedlemmene og deres respektive instrumenter tilstede i studio samtidig. Her er en sammenflettet og utprøvende dynamikk som neppe hadde latt seg gjenskape ved å legge lydspor oppå hverandre i etterkant.
Tempoet varierer, opp og ned, bølger frem og tilbake –det løfter seg, løfter seg, men eksploderer aldri. Angsten ligger like under huden på dette bandet, uten at det blir forløst i desperasjon eller fortvilelse. Albumet blir aldri kjedelig, aldri likegyldig. Det finnes ikke et gram overflødig fett på noen av de åtte låtene.Det nær åtte minutter lange høydepunktet «Beautiful blue sky» holder nerven fra første sekund. Det er godt gjort. Foruten den sliter jeg med å plukke ut hvilke låter som er best. Alle funker, både alene og sammen. Ought trår i fordums helter postpunk spor uten at det blir traurig. «Dette har jeg hørt før»-følelsen er ikke til å komme unna, men er ganske så velkommen i dette tilfellet.
Et lite gløtt bort i platehyllen min –jepp, jeg tipper Televisions «Marquee moon» har gått på tung rotasjon på canadiernes gutterom. Den nasale vokalisten Tim Darcy er lik The Falls Mark E. Smith, eller en litt mer deppa David Byrne fra Talking Heads. Han snerrer frem repetitive strofer og tekster som ikke bærer mye håp for en lysere tilværelse.
I så måte er albumets siste låt «Never better» ganske betegnende for resten.
Beste spor: «Beautiful blue sky».