Det er ikke noe nytt at Bob Dylan er glad i gamle sanger. Heller ikke at han er god til å tolke dem.
Derimot er det overraskende at stemmen holder så godt som den gjør for 73-åringen. På de siste par platene har det virket som om han tynte ut den siste rest av den, men på hans 36. studioalbum synger han nesten vuggesang-aktig mykt. Med sprekker og rifter, jo visst, men full av ømhet.
Han tar for seg ti komposisjoner fra den amerikanske sangboka, alle fra Frank Sinatras repertoar. Dylan stripper dem ned fra storbandformat til stillferdig komp og lekre detaljer.
Han behandler sangene med all den intime respekt de fortjener, forsterker innholdet og gir dem nytt liv. Dette er Dylan dovent duvende på en sakteflytende elv kalt crooning. Kråka har tatt en pause.
Beste spor: "Stay with me", "Some enchanted evening", "What'll I do", "Lucky old sun".