Verker av Stravinskij og Schnittke.
Solist: Antoine Tamestit bratsj, SSO, dir.: Baldur Brönnimann.
Konserthuset torsdag kveld.
Den første SSO-konserten i det nye året, etter de obligatoriske nyttårskonsertene, var viet Stravinskij og Schnittke (1934–1998). En særlig oppmerksomhet fortjener Schnittkes konsert for bratsj og orkester fra 1985, skrevet like før han ble liggende i flere ukers koma etter et hjerneslag. Det er et storartet verk, enten vi hører det i Yuri Bashmets innspilling med Rostropovitsj som dirigent (fra 1988, på BMG), eller med Kim Kaskashian, med Dennis Russell Davis som dirigent (fra 1986, på ECM). Fremførelsen torsdag kveld i Valen-salen ble en opplevelse av de helt store, både på grunn av franske Antoine Tamestits eminente spill og den sveitiske dirigenten Baldur Brönnimanns ledelse av SSO.
Schnittkes verk var omrammet av Stravinskij, en meningsfull kombinasjon, ikke bare fordi begge var russere, men fordi de blandet stilarter og bruddstykker av tradisjonen. Selv om det korte stykket som innledet konserten, Scherzo à la russe, er hva uttrykket bokstavelig talt betyr: en spøk på russisk manér, så fortjente det sin plass som et anslag til konserten: Det ble spilt feiende flott.
Petrusjka ble likeledes fremført med høy presisjon, en rekke gode enkeltprestasjoner og med en rik og fargesprakende palett. Her anvender Stravinskij minst fem russiske folkemelodier, men disse bærer ikke handlingen om hånddukken Petrusjka; det er det balletten og dens serie av tablåer som gjør. For melodiene er rent materiale, utgjør et slags steinbrudd som monteres til effekter og forløp som har en fremmedgjørende virkning. Den ene av de russiske melodiene opptrer til og med innpakket i en kjent fransk lirekassesang og vi hører sitater fra minst to wienervalser (av Lanner). Orkesteret spilte med stor dynamisk spennvidde, men jeg kunne ønsket meg flere nyanser i de partiene som hverken er helt sterke eller helt svake.
Høydepunktet torsdag kveld var likevel Schnittke. Også som komposisjon – fordi man har hørt Petrusjka så mange ganger tidligere. At bratsjkonserten er et storverk, ble vi på eklatant vis vitne til, og ikke bare fordi annen sats er ekstremt vanskelige å utføre for soloinstrumentet. For konserten inneholder så å si det hele: det høye og det lave, uten at det blir smeltet sammen; en mengde sitater eller stilistiske allusjoner; ironi, men også angst i form av katastrofeakkorder, samt resignasjon. For eksempel dukker tolvtonerekken i Alban Bergs fiolinkonsert opp, men likeledes instrumenteringen til Richard Strauss (i annen sats), valserytmer eller partier som minner om Kurt Weills klaverparafraser. Men resultatet blir ikke eklektisisme, derimot en tilegnelse av den store klassiske tradisjonen og som gjør at en komponist som har disse klassiske kjemper bak seg, ikke maktstjeles av deres kraft.