Smashing Pumpkins var et av de virkelig store 90-tallsbandene. De klarte å kombinere kreden som alternative rockere med solid platesalg.
Karrieren nådde toppen i 1995 med "Mellon Collie and the infinite sadness", en ambisiøs trippel-lp som passerte et salg på ti millioner album i USA.
Tre år senere rundet "Adore" millionen, men ikke så mye mer. Nedturen fortsatte på de to neste utgivelsene, og i desember 2000 satte bandleder Billy Corgan strek etter en avskjedskonsert i hjembyen Chicago.
Han dannet Zwan året etter, før han solodebuterte i 2005. Ingen av delene med særlig suksess.
I 2007 blåste Corgan nytt liv i Smashing Pumpkins, selv om bare trommis Jimmy Chamberlain fra gamlegjengen takket ja. Comeback-albumet "Zetigeist" kom samme år, men i 2009 hoppet også Chamberlain av.Samtidig startet Corgan og hans nye Smashing Pumpkins-mannskap prosjektet "Teargarden by kaleidyscope". Tanken var å gi ut 44 sanger gratis på nettet, én av gangen.
I 2011 kom "Oceania", kalt "et album i albumet". Teargarden-prosjektet endret karakter til en mer ordinær album-trilogi. Nå er del nummer to her, mens avslutningen "Day for night" kommer neste år.
Smashing Pumpkins er blitt et svingdør-band og teller for øyeblikket bare Corgan og gitarist Jeff Schroeder, som kom med i 2007. Trommene på platen – når de ikke drives av maskiner – er bemerkelsesverdig nok overtatt av Tommy Lee, kjent fra Mötley Crüe og sitt filmatiserte forhold til Pamela Anderson.
Den andre tingen å merke seg, er at Corgan for første gang holder alle sangene rundt det klassiske formatet på tre og et halvt minutt. Ni kutt gjøres unna på 32 minutter.
Åpningen "Tiberius" er en demonstrasjon av den nye, effektive Corgan: En keyboardstrofe, et gitarriff, vokalen et stykke bak, snarvei til refrenget, kort mellomspill.
Du hører at han kommer fra samme tiår som Pixies, og det beste av alt er at låten faktisk fungerer. Det samme kan i enda større grad sies om "Being beige", der Corgan synger bedre enn på lenge.
På "Anaise!" markerer Tommy Lee seg, men låten mangler glimtet av magi. "One and all" er en mer traust rocker, fulgt av synthpop-pregede "Run2me". Kanskje ikke helt den veien Corgan burde følge, men han holder seg på føttene."Drum + fife" og "Monuments" setter ikke så dype spor, mens "Dorian" er en lysere new wave-låt. Sistekuttet "Anti-hero" heller i retning pønk og har som de fleste andre kuttene på en forholdsvis enkel tekst om kjærlighet.
Platen er den mest uanstrengte Corgan har gitt ut. Ingen klassiker, men den viser at han fortsatt er å regne med.
Beste spor: "Tiberius", "Being beige", "Anti-hero".