Da tegneserietegner Frode Øverli skulle velge et yndlingsband til figuren Pondus, er det ikke så merkelig at han endte med AC/DC. Den australske gjengen balanserer hele tiden på kanten av det komiske.
Ikke minst på grunn av sin gitarist hoppende rundt i skoleuniform med knebukser og søt, liten hatt. Kan man ta slikt alvorlig? Vel, er man i stand til å pumpe ut sanger som "Hells bells", "Highway to Hell" og "Back in black", er mye tilgitt.
I forkant av deres 16. studioalbum har støynivået vært høyt. Rytmegitarist Malcolm Young måtte forlate bandet i april på grunn av demens. Trommis Phil Rudd ble arrestert denne måneden mistenkt for narkotikabesittelse og for å ville ta livet av to menn ved hjelp av en leiemorder.Rudd rakk å være med på platen, mens Malcolm er erstattet av nevøen Stevie Young. Vokalist Brian Johnson henger fortsatt med, mannen som steppet inn da Bon Scott drakk seg i hjel i 1980. Angus Young er gitaristen i skoleuniform, mens bassist Cliff Williams har vært med siden 1977. Hardrockerne åpner ballet med tittelkuttet "Rock or bust". Ingen overraskelser der. Noen tunge gitarriff, før Johnson presser stemmen i lyst leie. Teksten er på vanlig AC/DC-nivå:
We be a guitar band
We play across the land
Shootin' out tonight
Gonna keep you up alright
Rocken har fostret mer intelligente vers enn dette, men som ellers i AC/DC-verdenen: Det funker.
De fortsetter i samme sporet med "Play ball", et uhemmet frieri til sportssendingene på tv.
"Rock the blues away" går i et leie som minner mer om Creedence, mens "Miss Adventure" vender tilbake til standarformatet.
"Dogs of war" er klassisk AC/DC, og derfor er den bra. Du kan si hva du vil om bandet, men de fant tidlig sin stil og har siden trofast holdt på den. Nyskapning er noe som de overlater til andre.
"Got some rock & roll thunder" smaker av Aerosmith, mens "Hard times" strever med å få refrenget til å ta av."Baptism by fire" bommer også litt med ballesparket, mens "Rock the house" stjeler fra Led Zeppelin.
"Sweet Candy" er bedre, mens sistekuttet "Emission control" er platens gråeste minutter.
Ingen god avslutning, men AC/DC er ellers i overraskende god form, 41 år etter starten og med en bandleder i minus. Imponerende, bare det.
PS Da Øverli valgte et fotballag til Pondus, endte han på Liverpool. Han har sans for komikk, den fyren.
Beste spor: "Rock or bust", "Play ball", "Dogs of war".