I tillegg er Björk en opplagt inspirasjonskilde, pluss Prince, Michael Jackson og Minnie Riperton.
24-åringen fra New Zealand debuterte for tre år siden med albumet "Vows" og solgte bra på hjemmebane. Året etter ble en internasjonal versjon sluppet, og hun fikk innpass på amerikanske lister.
Samtidig ble hun tauet inn av Wouter Andre De Backer, bedre kjent som Gotye, til å synge på låten "Somebody that I used to know". Det ble en internasjonal hit i tosifret million-klasse. I fjor var det John Legends tur til å gjøre bruk av henne, i "Made to love".
Som en kuriositet kan vi ta med at hun spilte inn låten "Good intend" på "simlisk" for bruk i "Pets"-tilleggspakken til dataspillet "Sims". Og at hun er en stor fan av stor fan av progressiv metallrock, spesielt Dillinger Escape Plan og Meshuggah.
Albumet "The golden echo" fyller en full klokketime, og innimellom føles det som om man burde gjort noe mer fornuftig enn å lytte til Kimbra. Likevel har hun noe som fanger deg inn igjen –enten det er stilskiftene eller de mange gjestene.
Her dukker de nemlig opp den ene etter den andre: Dave Longstrath fra Dirty Projectors. Omar Rodriguez-Lopez fra The Mars Volta. Danske Jonas Bjerre fra Mew. Michael Shuman fra Queens Of The Stone Age. Matt Bellamy fra Muse. Mark Foster fra Foster The People. Bilal, John Legend, Thundercat og Van Dyke Parks. Noen av låtene er skrevet sammen med Daniel Johns fra Silverchair.
Kimbra starter i elektro-pophjørnet med søte "Teen heat", før "90s music" bringer henne ut på dansegulvet med en hyllest til musikken hun vokste opp med. I "Carolina" legges vokalen i tjukke lag, og låten åpner som en av albumet streiteste. Midtveis mister hun noe av drivet, men scorer et par kreative poeng."Goldmine" inkluderer afrikanske rytmer, lenkegjeng-sang og en tung bass, mens diskokulen begynner å spinne i mer lettbente "Miracle". På "Rescume me" går hun derimot på tomgang, og det er her trangen til å ta en pause melder seg. "Gotta find that light shining in the hard times", synger hun på "Madhouse" uten at sangen skinner av den grunn. Rotete "Be everlovin' ya" med Bilal er heller ikke noe høydepunkt.
Pianointroen på "As you are" kommer som et tiltrengt pusterom, før "Love in high places" og "Nobody but you" bringer henne inn på fast grunn. Det trenger vi, for den sju og et halvt lange avslutningen "Waltz me to the grave" er fyllmasse.
Beste spor: "Teen heat", "90s music", "Carolina", Goldmine".