Vi er kommet et stykke inn i framtiden. USA er selvforsynt med energi og har meldt seg ut av Nato, kraftig ustabilitet i Midtøsten har ført til at oljekranene derfra er stengt, og Russland er tydeligvis tomme for olje og gass. Det ser ut til at det bare er Norge som kan holde gang i bensin— og dieseldrevne maskiner i Europa, men her har et irrgrønt parti gjort et brakvalg og er i ferd med å legge ned hele petroleumsindustrien. De nekter å høre på innvendinger fra EU, og dermed kidnapper russiske styrker statsministeren og "overtaler" ham til de facto å gi fra seg makten.
Den mildt sagt sterkt prøvede statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) går rundt som en miljøvisjonær Gahr Støre med kronisk bekymringsrynke og forsiktig landsfaderlige fakter. I den innledende episoden er han et naturlig midtpunkt for handlingen, men dette dreies etter hvert i retning av Hans Martin Djupvik (Eldar Skar), statsministerens livvakt, som blir omplassert til PST og får i oppgave å sørge for russernes sikkerhet.
Blant de mest interessante rolletolkningene finner vi Ragnhild Gudbrandsen som PST-sjef Wenche Arnesen. Her slipper vi etter hvert tettere på enn hos mange av de andre figurene, og Gudbrandsen gjør en glimrende jobb, til tross for at manuset tildeler henne en del hjelpeløse replikker som "vi må ta forhåndsregler i forhold til worst case scenario".
Det er dessverre en del andre scener som involverer PST som til tider kvalifiserer til ekte pute-tv-øyeblikk. Hvis denne gjengen er like dumme, udisiplinerte og impulsive i virkeligheten, er det god grunn til å bekymre seg over rikets sikkerhet.
Serieskaperne skal ha skryt for å hente fram flere forholdsvis nye fjes, men i enkelte tilfeller virker det som om man har beveget seg litt for langt ned på b-lista. Resultatet blir en del replikker som høres mer ut som om de blir lest opp fra et ark enn uttalt av virkelige personer.
Forutsigbart nok gjør Vegar Hoel en glimrende rolle som den idealistiske, engasjerte avisjournalisten Thomas Eriksen. Kona hans, Bente (Ane Dahl Torp), driver tilfeldigvis restauranten som blir den russiske maktelitens stamsted, med alle de forviklingene og personlige motsetningene det fører med seg både på hjemmebane og på jobb.
Ideen til plottet er kokt sammen av selveste Jo Nesbø, og man kan mer enn skimte opphavsmannens teft for spenning, overraskende vendinger og skamløse overdrivelser. Dessverre finnes det også en rekke logiske brister og sammentreff som er altfor gode til å nærme seg det sannsynlige.
Noe av det mest påfallende er den tilsynelatende avslappede holdningen i befolkningen til "økt russisk tilstedeværelse". Kun én journalist ser ut til å ville grave i denne åpenbart interessante saken, de andre er mer opptatt av å lage gladsaker om statsministerens familieforøkelse. Det kan leses som et stikk til den klikk-trengende Kardashian-journalistikken, men blir ikke mer troverdig av den grunn. Det er også vanskelig å forstå hvor den ellers så plaprende klassen på sosiale medier har blitt av. Det kan se ut til at den folkelige motstanden begrenser seg til en og annen dårlig forberedt rabulist og en fjortis-blogger, i hvert fall i begynnelsen.
Det beste er antakelig å bare lene seg tilbake og la seg underholde uten å reflektere altfor mye over disse svakhetene, for historien er heldigvis spennende nok. Selv om den altså er såpass usannsynlig at det er vanskelig å forstå hvordan den kunne vekke slik harme blant virkelighetens russere.
Anmeldelsen er basert på de fem første episodene
Les også: