Ut fra anslaget kunne man nesten blitt forledet til å tro at det var en erkeamerikansk actionfilm vi skulle få se: Seriens hovedperson, Marcus Farrow (John Simm), henger opp ned i det som snart viser seg å være en kollidert, bensinlekkende fengselsbil. Etter hvert som kameraet zoomer ut klarer Marcus å redde ut noen overlevende, før han legger på sprang fra ulykkesstedet. Klærne hans er gjennomdynket av blod etter at han er blitt stukket i brystet med det noe uvanlige attentatvåpenet kulepenn. Det ser altså ut til at sikkerheten hos britisk fangetransport er under enhver kritikk, noe som forbereder oss på at dette er en serie som ikke henger seg altfor mye opp i rigide sannsynlighetskrav.
Men etter den noe elleville åpningssekvensen lander vi brått i den trauste hverdagen. Gjennom et tilbakeblikk får vi vite at Marcus jobber som etterforsker i Manchester-politiet. Han er (sannsynligvis motvillig) skilt og har to barn, og konfliktnivået mellom ham og eks-kona eskalerer når hun forteller at hun har funnet en annen. Neste dag blir kona og den ene sønnen funnet drept, og Marcus blir siktet for drapet.
Dermed starter et heseblesende på flukt-eventyr, hvor Marcus driver sin egen etterforskning mens kollegene jakter på ham. Vi får med andre ord servert en krimgåte kombinert med rikelig med actionelementer, noe som stort sett fungerer utmerket, spesielt siden rollegalleriet er så interessant og levende. John Simm spiller den sørgende, flyktende faren med innbitt verdighet. Den aller mest interessante av rollefigurene er imidlertid kollegaen som leder jakten på ham, den kjedespisende Susan Reinhardt, en frustrert kvinne som spionerer på eksmannen på fritiden og generelt ser ut til å ha et relativt trist liv, glimrende spilt av Rosie Cavaliero.
Plottet bærer imidlertid preg av at det er blitt brukt et og annet dramatisk nødrim for å få regnestykket til å gå opp. Og sett i lys av den balanserte, britiske tristessen som preger resten av serien, er slutten det man på godt amerikansk vil kalle over the top. Det er også i overkant mange spektakulære nesten-ulykker, og krimgåten vår helt jobbet med da tragedien inntraff, virker litt vel oppkonstruert. Heldigvis veier seriens gode sider mer enn nok opp for de mindre gode, noe vi i stor grad kan takke gode skuespillere og den grå, deprimerende stemningen for.