Utgangspunktet er ikke ideelt. De to første sesongene av "House of Cards" tok for seg Frank Underwoods på alle måter skruppelløse vei helt til topps i USA. Når sesong 3 begynner, har han vært president i et halvt år, og er for lengst innhentet av hverdagen. Utenrikspolitiske spenninger gir rikelig med hodebry, samtidig som Frank setter i gang med en radikal plan for å få bukt med den betydelige arbeidsledigheten nasjonalt. Han taper terreng både i Kongressen og i eget parti, og det blir fort tydelig at det er stor forskjell på å bli president og å være president. Historien er full av eksempler på riker som begynte å rakne idet de sluttet å ekspandere, og det ligger på samme måte an til mange potente intriger ut fra Franks kamp om å beholde makten.
I løpet av de første episodene er det imidlertid vanskelig å fri seg fra følelsen av å være til stede på et litt langtrukket seminar. De til tider ganske fargerike hindringene Frank møtte og taklet i de to første sesongene er langt på vei eliminert, og vi står igjen med en maktkamp mellom høflige toppolitikere i stedet, noe som legger en aldri så liten demper på spenningsnivået. Mens forrige sesong startet med at Frank kaldblodig drepte en brysom reporter, handler oppstarten av denne sesongen mye om å sitte i møter. Det er færre "vanlige" folk på rollelisten, men flere utspekulerte byråkrater som det er vanskelig å få noen som helst type følelser for. Handlingen er i stor grad lagt til de øverste sfærer i Det hvite hus, noe som nærmest blir litt klaustrofobisk etter en stund.
En rekke glimrende rolletolkninger redder ikke situasjonen fullt ut, men det bidrar til å holde interessen oppe. Ikke minst ser det ut til at vi får se mer til den nyslåtte førstedamen Claire i denne sesongen. Hun har sine egne politiske ambisjoner, og er kaldere og mer kalkulerende enn noensinne. Flere har nevnt Clinton-ekteparet som en åpenbar parallell, og dette er ikke det eneste elementet som er løst basert på virkeligheten i denne serien. Heldigvis har manusforfatterne ikke falt for fristelsen til å la ting bli for sannsynlig. Frank lusker kanskje ikke rundt i mørke smug på kveldstid lenger, men brutaliteten han har vist tidligere i sesongen ligger der og lurer i bakgrunnen likevel. Forhåpentligvis vil rovdyret i ham vise mer tenner etter hvert som komplikasjonene tårner seg opp.