Tv-programmer om folk med problemer, enten det gjelder personlig økonomi, barneoppdragelse eller kulinarisk ensporethet, er populære. Det samme er selvhjelpsbøker. Erik Bertrand Larssens bøker "Best med mental trening" og "Helvetesuka" har ligget høyt på bestselgerlistene, og Larssen gjør tilsynelatende god butikk med å coache idrettsstjerner og holde foredrag for næringslivet om hvordan man kan tenke seg bedre.
Men der programmer som "Luksusfellen" gjerne appellerer til folk som har lyst til å føle seg normale i møte med de totalt uansvarlige, har "Bertrands metode" heldigvis lagt seg mye nærmere opp til mer eller mindre diffuse problemer som veldig mange vil kunne kjenne seg igjen i. Dette er altså verken et "guilty pleasure"-konsept eller et inspirerende møter med enere som vil bli enda litt bedre utgaver av seg selv. Det handler tvert imot om hverdagsmennesker som har kjørt seg litt fast, og som det er relativt lett å identifisere seg med. Det gjør programmet mer interessant og inspirerende enn man først kunne mistenkt.
Om det er tilsiktet eller ikke er ikke godt å si, men det er en del visuelle trekk ved serien som gir assosiasjoner til dramaserien "House of Cards". Når Erik Bertrand Larssen, alltid ulastelig antrukket, kommer fresende i sin herlig bråkete sportsbil, er budskapet tydelig: Dette er en mann som har gjort suksess og som ikke er redd for å vise det. Men her stopper heldigvis likhetstrekkene med Frank Underwood. Larssen framstår som en fyr som er oppriktig interessert i andre mennesker. Han byr på seg selv og forteller deltakerne om sine egne nedturer og dårlige dager. På den måten skapes inntrykket av at denne suksessen hans, den kan vi alle oppnå, hvis vi bare lærer oss å bruke hodet riktig.
Det er åpenbart at man ikke klarer å gjenfortelle alt innholdet i en hel bok i løpet av et tv-program på 45 minutter. Men rådene deltakerne får er til å kjenne igjen fra "Helvetesuka". Det handler om å sette seg konkrete mål, endre innstilling, snakke positivt til seg selv, komme seg ut av komfortsonen og jobbe hardt. Tatt ut av sin sammenheng høres dette ut som alt fra selvfølgeligheter til det reneste vås. Men når man ser vanlige, greie folk som tilsynelatende får det bedre med seg selv ved å endre tankesett på denne måten, er det kanskje på tide å slutte å hovere. Det er i hvert fall interessant å se på hvordan Larssen setter de ulike teoriene ut i livet.
Det er mulig det dukker opp senere i serien, men basert på det to første episodene, savner jeg litt informasjon om hvordan det gikk med deltakerne på sikt. Nådde de målene sine? Hvor lang tid trengte de på å etablere nye vaner? Hvordan har disse endringene påvirket folk rundt dem? Det skulle jeg gjerne visst litt mer om.