Vi får visst aldri nok av politiske dramaserier. "West Wing", "Veep" og "State of Affairs" kan nevnes, og det er selvsagt også fristende å sammenligne den nye serien "Madam Secretary" med Netflix-suksessen "House of Cards". Begge omhandler noen av USAs — og dermed verdens - fremste maktpersoner og begge viser hvordan hovedpersonen kombinerer familieliv og politisk karriere. Men mens den beksvarte "House of Cards" dreier seg om den kyniske Frank Underwoods skruppelløse spill for å klatre i makthierarkiet, er ikke "Madame Secretary"-hovedperson Elizabeth McCord (Tea Leoni) den samme typen antiheltinne, og hun har et ganske annet utgangspunkt.
Elizabeth er en tidligere CIA-analytiker som nå livnærer seg som universitetsprofessor og ellers lever det glade A4-liv på landet sammen med mann og tenåringsbarn. Men når USAs utenriksminister plutselig dør i en flystyrt, blir hun oppsøkt av sin gamle venn og kollega, USAs president, som gir henne et tilbud hun ikke kan avslå.
Dermed "arver" hun også forgjengerens ansatte, men det ser ut til at det innledende rusket i maskineriet er relativt enkelt å kvitte seg med. Elizabeth fikk jobben fordi hun, ifølge presidenten, "ikke bare tenker utenfor boksen, hun er ikke engang klar over at det finnes en boks". Presidentens nærmeste medarbeider (Zeljko Ivanek) ser imidlertid ut til å være en mann med et nært forhold til nevnte boks, og det er dermed en del som tyder på at han vil være en sentral motstander når de lokale konfliktene på kontoret skal utfolde seg. Som om det ikke fantes nok storpolitiske utfordringer å ta tak i.
Det legges også opp til litt problemer på hjemmebane, ved at hovedpersonen sliter med å sjonglere rollen som kone og mor med en relativt travel og utfordrende jobb. En noe loslitt problemstilling som synes uunngåelig når man skal skildre en kvinnelig toppleder som ikke er singel og barnløs.
Det viser seg etter hvert også at noen er utsatt for et komplott. Kanskje var ikke flyulykken noe uhell. Det er antakelig dette som vil bli den røde tråden i plottet, som dømt ut fra pilotepisoden ser ut til å følge oppskriften fra tradisjonelle tv-sendte dramaserier heller enn å satse på "binge-watching"-publikummet. Ulike små og store utfordringer introduseres og får sin løsning i samme episode, selv om overbygningen gir kontinuitet og driver handlingen videre. Resultatet er en temmelig strømlinjeformet og lettfordøyelig serie, tilpasset oss som av og til bare vil ha underholdning man ikke trenger å bryne seg spesielt mye på.