I løpet av tre NRK-programmer skal Ap-politiker Hadia Tajik reise til land vi liker å sammenligne oss med for å undersøke grunnleggende opinionsforskjeller. Det første programmet skal handle om dødsstraff i USA. I innledningen får vi vite at 63 prosent av den amerikanske befolkningen er tilhengere av dødsstraff, mens tallet er 16 i Norge.
Det er underlig at tv-teamet ikke har oppsøkt noen flere miljøer.
Tajik gir innledningsvis uttrykk for en oppriktig undring som nok er helt nødvendig for å kunne lykkes med prosjektet. Hun understreker at man ikke kan avfeie dødsstrafftilhengerne som dummere eller mindre opplyste enn oss selv, og at hun gjerne vil komme til bunns i hvorfor vi er så grunnleggende uenige. Jeg stusser imidlertid litt på at hun har fått en slags dobbelrolle, hvor hun fungerer som programleder og journalist samtidig som hun vitterlig deltar som politiker. Det ligger også et uuttalt premiss der om at hun representerer Norge og norske verdier og oppfatninger.
Det hadde vært en klar fordel om grensene var trukket tydeligere opp.
Første stopp for Tajik og tv-teamet er Huntsville Prison i Texas. Her møter Tajik den dødsdømte Willie Trottie, som ble dømt for dobbeldrap i 1993. Når Tajik møter ham, er det tre uker til Trottie skal henrettes. Han gir en interessant og nøktern beskrivelse av det livet han har hatt i fengselet de siste 20 årene, om hvorfor han havnet der og hans tanker om avslutningen som er rett rundt hjørnet.
Fra fengselet drar Tajik videre hjem til jusprofessor og dødsstrafftilhenger Robert Blecker. Tajik stiller gode spørsmål og diskuterer blant annet prinsippene ved straff i offentlig regi. Blecker utfordrer henne forutsigbart nok på Anders Behring Breivik. Det er mer overraskende at Tajik sier at hun hater Breivik og at hun gjerne skulle sett ham død. Spesielt når vi kommer til dette punktet blir det vanskelig å forstå hvorfor NRK har sendt en stortingspolitiker i stedet for en journalist. Vi vet hvor Arbeiderpartiet står i dette spørsmålet, det er mer interessant å finne ut hvorfor så mange amerikanere har et helt annet syn.
Innimellom møtene reflekterer Tajik over samtalene hun har hatt. Hun forteller for eksempel at hun før møtet med Trottie hadde en forventning om at hun ville synes synd på ham, men at hun i ettertid ikke gjorde det likevel. Og hun innrømmer at Blecker har gitt henne et og annet å tenke på, selv om han ikke har fått henne til å skifte mening.
Det er imidlertid noe vesentlig som mangler her. Tajik har møtt en dødsdømt mann, en professor, en rettspsykiater, en tidligere fengselsdirektør og en advokat, som også er pårørende i en sak hvor en dødsdømt mann er blitt benådet. Alle, bortsett fra førstnevnte, er godt voksne, hvite menn, antakelig fra middelklassen. De gir meg ikke noen fullgod forklaring på hvorfor så stor del av landets befolkning er for dødsstraff. Det er underlig at tv-teamet ikke har oppsøkt noen flere miljøer. Det hadde vært interessant å vite hva den såkalte mannen og kvinnen i gata mener, om hvorfor så mange av dem synes det er riktig at deres hjemland er det eneste i den vestlige verden som holder på denne kontroversielle praksisen.