Det første som slår meg er at premisset serien baserer seg på i beste fall er misvisende.
Her presenteres en virkelighet hvor byfolk lever på halvfabrikata i en asfaltjungel hvor primærnæringene bare er noe man har hørt om i en bisetning. Det virker unektelig litt merkelig å lansere dette konseptet i 2014, flere år etter at trenden med å spise rent og kortreist etablerte seg i store deler av den urbane befolkningen.
Kjøkkenhagen har fått sin renessanse i byene, folk holder høns i små bakgårder og blokkleiligheter og dyrker krydderurter og tomater på balkongen. Dette ser serieskaperne elegant bort fra, og presenterer i stedet en virkelighet hvor folk som bor i byen lever på gatekjøkkenmat og ikke aner at kjøttvarene de rasker med seg fra butikken opprinnelig har vært dyr.
I første episode treffer vi en familie på fire som har meldt seg på programmet fordi de etter sigende ønsker å spise renere og bedre.
Far i huset er allergisk mot melkeprodukter (noe Østensen usympatisk nok antyder at bare skyldes noe urbant jåleri), og vil dermed få bedre kontroll over hva han får i seg. Greit nok. Men dette konseptet er gammelt, og ble sist sett i et utmerket program som heter "Hellstrøm rydder opp hjemme". Sammenlignet med dette programmet, kommer "Bønder i by'n" til kort på alle punkter.
De tre bøndene som skal hjelpe byfamilien ut av kjøttdeigkjøret finner ut at de skal gjøre dette ved å ta dem med på landet for å se på kyr, og ved å bygge to verandakasser som de kan dyrke grønnsaker i. Planene blir presentert gjennom noen lange og oppkonstruerte samtaler mellom bøndene, noe som gjør store deler av programmet direkte kjedelig og uengasjerende.
Det er også vanskelig å forstå hvorfor familien skal lære å partere en kvart kalv for å settes i stand til å bytte ut kjøttdeig med rent kjøtt, og selv de mest tungnemme er antakelig klar over at grønnsaker er noe som vokser i jorda.
Hadde dette virkelig handlet om å skape bedre matvaner for folk, hadde det holdt lenge å ta dem med på handletur på et hvilket som helst supermarked, og så lært dem et par sunne og enkle hverdagsretter, slik som Hellstrøm gjør.
Hvis poenget derimot er å vise byfolk hva det vil si å jobbe som bonde, er det like tynn suppe. Det eneste man oppnår her er å vise at byfolk er reddere for kyr enn hva bøndene er, og at de synes det er fint at dyrene har det bra på landet. Ikke et eneste klipp viser hvordan den lange og harde arbeidsdagen til en bonde forløper.
Fellesnevneren i møtet med bøndene og byfolkene, er at man skraper i overflaten og beholder noen karikerte forestillinger om hvor grunnleggende ulike byfolk og bygdefolk er. Det er lite troverdig og ikke spesielt underholdende heller.