Vi følger den dyktige kirurgen John Thackery (Clive Owen), en klassisk antihelt, veldig god i jobben sin, men med en hang til kokain og andre usunne vaner, muligens framprovosert av prøvelsene han utsettes for i arbeidslivet. Handlingen utspiller seg i en tid da kirurgien var i en slags utprøvningsfase, og hvor det var relativt dårlige prognoser for å overleve en operasjon. Vitenskapen gjør store framskritt, nye teknikker tas i bruk, og elektrisiteten gjør at mye blir lettere. Det er likevel mye som ikke er oppfunnet, og folk plages av alvorlige sykdommer som tuberkulose, uten utsikter til fungerende medisinsk behandling. Når sykehuset i tillegg behandler de fattigste innbyggerne i byen, gir det seg selv at de vonde skjebnende er mange.
Dette er ingen mafiaserie med grove voldsskildringer, men du skal likevel tåle store mengder blod og innvoller for å kunne henge med. Allerede i en av de innledende scenene blir vi vitne til et forsøk på keisersnitt som var egnet til å få selv den sterkeste mage til å vrenge seg. De voldsomme bildene blir presentert på en usentimental, nøktern og lite hysterisk måte, kameraet fokuserer på pasienten og inngrepet, ikke på de ulike spenningene som oppstår mellom de ansatte. Det hele går stort sett rolig og nøkternt for seg i operasjonsteatret, hvor en samling alvorlige, sortkledde menn bevitner legenes prøving og feiling.
Persongalleriet er av et slikt kaliber vi etter hvert er blitt vant til å forvente fra kvalitetsleverandører av tv-drama. Selv om en del av tematikken og typene kan virke litt oppbrukt, er dette solid håndverk, både på manussiden, musikalsk og i det visuelle.