I første sesong av "Orange is the new black" møtte hovedperson Piper Chapman opp til første soningsdag i Litchfield kvinnefengsel med noen, sett i etterpåklokskapens lys, temmelig naive forestillinger om at hun skulle bruke tiden på å lese gode bøker og komme i sitt livs form. Slik gikk det som kjent ikke. Etter hvert som Piper fant sin plass i fengselet ble hun gradvis mer kynisk, og avsluttet det hele med å denge løs på en av sine mindre sjarmerende uvenner, uvisst med hvilket utfall.
Når vi treffer henne igjen i sesong to, har hun sittet på isolat en stund etter forrige sesongs voldelige finale. Det er lite igjen av den vennligsinnede og velmenende jenta som sjekket inn i fengselet i fjor. Hun er på sett og vis blitt som de hardbarka damene hun selv fryktet, og hun har lite empati for nyinnsatte som til forveksling ligner henne selv, slik hun var for få måneder siden.
I første sesong var hopp fram og tilbake i tid et hyppig brukt virkemiddel for å presentere de ulike innsatte og deres forhistorier. Dette fortsetter på samme måte i sesong to, og vi blir dermed bedre kjent med enda flere av rollefigurene. I tillegg dukker noen nye fjes opp, og grunnlaget for framtidige konflikter blir lagt, men uten at det er spesielt forutsigbart hvilke utfall de vil få.
Samfunnskritikken blir enda mer tydelig i denne sesongen, både på personnivå og systemnivå. Ikke minst problematiseres det hvordan private finansieringsmodeller i kriminalomsorgen kombinert med mangelfulle rettigheter blant de innsatte, muliggjør korrupsjon på et nivå som minner mest om de berømte landene vi ikke vil sammenligne oss med. I forrige sesong fikk vi enkelte hint om dette. I denne begynner Piper å grave mer i hvor de økonomiske bevillingene som egentlig skulle kommet fangene til gode, egentlig blir av.
Serien er fortsatt krydret med rikelige mengder situasjonskomikk og karikerte rollefigurer, men det skjer stadig oftere at latteren setter seg fast i halsen. Det er nemlig en god del dypt tragiske historier som skildres, om kvinner som har opplevd mye urettferdighet, vanskjøtsel og ondskap. Heldigvis sørger mange gode skuespillere og til tider riktig spenstige dialoger for at man ikke havner i den melodramatiske klisjéfella. Dømt ut fra de første seks episodene, ser denne sesongen ut til å bli enda bedre enn den første. Det er bare å glede seg.